TON workshop

Storyteller

Risør komunes syn på skjenking av alkohol føritia

Det var nok mer forståelse for  salg av øl og vin føritia.

Salg av brennevin, øl og vin. ( Fra Risør gjennem 200 år )

Etter loven av 1845 skulle der betales en avgift for salg av brennevin. Omsetningen i 1846 var beregnet til 36000potter ( 1 pot= 0,965 liter, det vil si at 36000 potter = 34540 liter. )  og avgiften ble satt til 1200 spesidaler. Noen vesentlig forandring ble ikke senere vedtat. Beløpet gikk særlig til fattigkassen. Angående forslag om avgift  for salg av øl og vin, uttalte formanskapet i 1856 :

«Da ingen misbruk såvidt Formanskapet bekjent, her på stedet har funnet sted ved utskjenking av øl og vin har man ingen anledning til og utale seg for at denne bedrift bebyrdes med noget extraordinært påleg, såmeget mere denne vare især hva øl angår for komunens vedkomende må betraktes som virkelig nødvendighetsatrikkel. Da fremdeles øl og vin i forbindelse med beværtning av mat og kaffe er en vesentlig erhvervskilde for flere simple folk, særlig enker, hvis intekt ved et sådant påleg ville betydelig inskrenkes, kan formanskapet såmeget mindre anbefale at forslaget antages ved lov» 

I 1874 var det forslag om brennevinssamlag.Formanskapet uttalte at her neppe kunne kunne bli tale om å opprette et sådant. Både var brennevins forbruket ikke stort, og nytten av av samlag var omdiskutert. Dog anbefalte man at de to ledige rettigheter kunne bevilges for et år om gangen. Bystyret anbefalte derimot samlag og dette trådte i virksomhet i 1876. Det ble nedstemt i 1895.

Mellom 1883 – 95 gikk av samlagets overskudd 45000 kr til vannverk, 55000 kr til folke og middelsolen, 23000 kr til veier kaier, 9400 til arbeids, husflids, håndverks og tegneskoler. Desuten gikk større og mindre beløp til bad, folkebibliotek, rådhussalen, trebeplantning , og meget annet. Et øl og vinsamlag var i virksomhet 1909 – 11

Reklamer

desember 27, 2010 Posted by | HOVEDSIDE, LOKALHISTORIE | Legg igjen en kommentar

TO ANKERE OG EN GÅTE

Enkelte ganger rusler man forbi historien uten å legge merke til den. Buene, husene og kanonene, de har liksom bestandig vært der. Det samme er det med de store stokkankerne. Ett er plasert i rundkjøringa utenfor politistasjonen og ett annet utenfor sjømanssforeningas lokale på Kastellet. Hva kan fortelles om disse ankrene? Hvilken historie har de? De har ganske sikkert ikke vært ombord på en jakt så store som de er. Jeg tok igjen kontakt med Norsk Maritimt Museum for å se om det var noe literatur på om dette. Biblotekar Per Gisle Galåen sendte meg titlene på en rekke bøker der jeg kunne finne svar på eventuelle spørsmål om gamle skipsankere. Jeg innså fort at dette ville bli mye arbeid for en amatør og fikk heldigvis hjelp av Arkeolog  Morten Reitan ved Norsk Maritimt Museum.  ( www.norsk-sjofartsmuseum.no ) Jeg sendte ham noen fotografier av de aktuelle ankerne, og dette er hva han kunne fortelle;

Sitat: «Viser til din henvendelse om to ankre i Risør. Jeg må ta forbehold om at alle mine vurderinger er gjort utfra de bildene du sendte, men jeg skal huske å ta en ekstra titt neste gang jeg er i Risør og eventuelt korrigere feil.

De store stokkankrene ble konstruert ved at stangjern ble smidd sammen til en kraftig legg og så ble armene smidd på i krysset. Dette var en svakhet i konstruksjonen, og det er ofte man finner ankre med bare en arm. Utover 1800-tallet ble det gjort mange forbedringer av anker og en viktig forbedring var at leggen ble smidd ut i to armer som det deretter ble lagt en forlengelse utenpå. Konstruksjonen ble på den måten mer solid. Ankrene ble også etter hvert smidd med maskinhammere og med flatt stangjern. På yngre ankre er derfor leggen flat med firkantet snitt, ikke rundt. I samme periode ble hampetauet avløst av kjetting. Eldre ankre har ring der yngre har sjakkel.

Anker nr. 1  ( På Kastellet ) er et moderne såkalt admiralitetsanker. Denne typen er dominerende på siste halvdel av 1800- tallet. Leggen er kantet og i toppen sitter en sjakkel. Lengdeforholdet er ca 1:3 mellom legg og arm (90:270). Sannsynligvis er det maskinelt hamret og av støpejern. Ankerfliken har en såkalt engelsk form der fliken ender i en tapp. Denne typen anker ble patentert i 1841 og ble standardankeret fra 1850 og utover til 1900- tallet når patentankeret blir vanlig. I denne perioden går vi også fra seil til damp/motor og fra tre til stål. Behovene endres, og det gjør også ankerne.

Anker nr. 2  ( I rundkjøringa ) er nok noe eldre. Det er tydelig at det har ligget i sjøen en god stund. Forvitringen er påfallende på den ene arma og nederste del av leggen, mens den andre arma og resten av leggen ser fin ut. Det er fristende å gjette på at ankeret har vært nesten helt begravd og at det bare er i den oppstående arma sjøvannet har fått tatt ordentlig for seg. Samtidig gir det en mulighet til å se sammensveisingen i krysset. Det er mulig det er en reparasjon som du skriver, men det er også godt mulig at det er e den opprinnelige sveisen vi ser. Ankeret er litt spedere i leggen enn nr. 1 og ut fra bildet ser det ut som om det står en sjakkel i en ring over stokken. Kjettingen ser ut til å være yngre enn ankeret. Flikene har hollandsk utforming der armen avsluttes i fliken. Dette er antakelig fra 1820-1850, muligens noe eldre.

Et anker var meget verdifullt og ble gjenbrukt etter at det opprinnelige fartøyet var gått ut. Ankeret kan derfor være eldre enn fartøyet. Dette gjør også at det å gjette på skipets størrelse ut fra ankeret er en risikabel øvelse. Kanskje det var et tillegg til hovedankeret, eller kanskje det var en del av lasta? Uansett; et anker må ses på som et løsfunn med mindre det er direkte knyttet til annet daterbart materiale» Sitat slutt.

Vell, slik beskrev altså Arkeolog Morten Reitan ankrene, og da har vi lært noe nytt denne gangen også.

Så var det gåten. Jeg leste litt om slaget ved Lyngør for en tid tilbake.. Det er «forløpet før slaget som er interessant.

6 juli 1812 lå fregatten Najaden til ankers  i Haven ved Sandøya utenfor Tvedestrand, sammen med de tre briggene Kiel, Lolland og Samsøe. Da de fikk se Diktator og briggene   på vei mot Sannøya, ble ankertrossene på de dansk/norske skutene etter historien beordret kappet slik at de kunne unnslippe i tide. Hvordan det gikk i Lyngør vet vi jo, men hva med ankerne? Ligger ankerne til Najaden fremdeles utenfor Sandøya?   I følge Morten Reitan er det aldri meldt inn noen funn av ankere ved Sandøya.  Vær oppmerksom på at hvis ankerene fremdeles er der, så er de fredet, og kan ikke flyttes på uten at det innhentes spesiell tilatelse.
( Jeg har i ettertid fått høre endel påstander om at disse ankrene høyst sansynlig er berget rett etter slaget fordi de var for verdifulle til å la ligge igjen. Dette er høst sansynlig  riktig, men intil noen har undersøkt stedet eller funnet dokumenter som bekrefter dette, så vet vi det altså ikke med sikkerhet. )

desember 9, 2010 Posted by | LOKALHISTORIE | Legg igjen en kommentar

KANONER FOR NØD OG TÅKE

Som jeg skrev i innlegget Kanonene som man glemte å registrere, så er falkonettene i Risør av enkelte betegnet som signal og tåkekanoner til bruk på handelsskip. Jeg tror ikke Risørs falkonetter har vært brukt som tåkekanoner fordi de ble innkjøpt av marinen til bruk på skjærgårdsfartøyene ( Hvis dere klikker på tegningene så vil dere kunne lese dette )

Hva er egentlig tåkekanoner? For å få skikkelig svar på dette tok jeg kontakt med  Avdelingsleder Eyvind Bagle ved Norsk sjøfartsmuseum. Eyvind sendte velvillig forespørselen videre til førstekonservator   Peder  Figenbaum  som kunne fortelle følgende:

Tåkekanoner var et kjent fenomen, og museet har noen i samlingen. Dels var dette relativt store kanoner som var plassert på fyr og som skjøt skudd etter fastsatt intervall når det var tåke, tett snødrev eller lignende. På samme måte som blinktakten i fyrlykten, var skuddintervallene oppgitt i Den norske Los.
 
På skip fantes også tåkekanoner, men de ble brukt litt annerledes. Her skjøt man fremover og lyttet etter ekko av land. Slik kunne man før radarens tid unngå stranding. DS Skibladner har fortsatt en slik kanon fremme på bakken.
 
Kanonene kunne også brukes til å sende nødsignal. Fra januar 1897 ble nødsignalene fastsatt av myndighetene:
 
1)      Kanonskudd eller knallsignaler, avfyrt med 1 minutts mellomrom
2)      Internasjonalt signalflagg N og C heist i masten, eller
3)      En kule heist i forbindelse med et firkantet flagg
4)      Uavbrutt bruk av tåkesignal (horn, fløyte etc.)
 
Om natten:
1)      Enten som dagsignalene under 1 eller 4, eller
2)      Brennende tjære eller oljetønner på dekk
3)      Raketter eller bomber avfyrt en av gangen med korte mellomrom, som utkaster stjerner av hvilken som helst farve
 
Om den avbildede kanonen er produsert som tåkekanon er vi imidlertid litt usikker på. Kanonene i museets samling er i hver fall av messing, men det er kanskje nettopp derfor de ble tatt vare på og ikke ble skrotet da de var uttjent? Det er vel ikke helt utenkelig at man har kjøpt/overtatt utjent kanonmateriell fra Forsvaret til slik bruk… 
 
Vell, ved hjelp av disse hyggelige karene ved sjøfartsmuseet så vet vi altså litt mer om tåke og signalkanoner. Ellers vil jeg anbefale alle som er interessert i sjøfartshistorie å ta en tur innom Norsk Maritimt Museum ( Tidligere Norsk sjøfartsmuseum ) på Bygdøy. Det kan også være lurt og holde seg oppdatert om hva som skjer på museet. De har mange spennende foredrag og utstillinger med forskjellig tema. www.norsk-sjofartsmuseum.no

desember 9, 2010 Posted by | HOVEDSIDE, KANONENE I RISØR | Legg igjen en kommentar