TON workshop

Storyteller

TO ANKERE OG EN GÅTE

Enkelte ganger rusler man forbi historien uten å legge merke til den. Buene, husene og kanonene, de har liksom bestandig vært der. Det samme er det med de store stokkankerne. Ett er plasert i rundkjøringa utenfor politistasjonen og ett annet utenfor sjømanssforeningas lokale på Kastellet. Hva kan fortelles om disse ankrene? Hvilken historie har de? De har ganske sikkert ikke vært ombord på en jakt så store som de er. Jeg tok igjen kontakt med Norsk Maritimt Museum for å se om det var noe literatur på om dette. Biblotekar Per Gisle Galåen sendte meg titlene på en rekke bøker der jeg kunne finne svar på eventuelle spørsmål om gamle skipsankere. Jeg innså fort at dette ville bli mye arbeid for en amatør og fikk heldigvis hjelp av Arkeolog  Morten Reitan ved Norsk Maritimt Museum.  ( www.norsk-sjofartsmuseum.no ) Jeg sendte ham noen fotografier av de aktuelle ankerne, og dette er hva han kunne fortelle;

Sitat: «Viser til din henvendelse om to ankre i Risør. Jeg må ta forbehold om at alle mine vurderinger er gjort utfra de bildene du sendte, men jeg skal huske å ta en ekstra titt neste gang jeg er i Risør og eventuelt korrigere feil.

De store stokkankrene ble konstruert ved at stangjern ble smidd sammen til en kraftig legg og så ble armene smidd på i krysset. Dette var en svakhet i konstruksjonen, og det er ofte man finner ankre med bare en arm. Utover 1800-tallet ble det gjort mange forbedringer av anker og en viktig forbedring var at leggen ble smidd ut i to armer som det deretter ble lagt en forlengelse utenpå. Konstruksjonen ble på den måten mer solid. Ankrene ble også etter hvert smidd med maskinhammere og med flatt stangjern. På yngre ankre er derfor leggen flat med firkantet snitt, ikke rundt. I samme periode ble hampetauet avløst av kjetting. Eldre ankre har ring der yngre har sjakkel.

Anker nr. 1  ( På Kastellet ) er et moderne såkalt admiralitetsanker. Denne typen er dominerende på siste halvdel av 1800- tallet. Leggen er kantet og i toppen sitter en sjakkel. Lengdeforholdet er ca 1:3 mellom legg og arm (90:270). Sannsynligvis er det maskinelt hamret og av støpejern. Ankerfliken har en såkalt engelsk form der fliken ender i en tapp. Denne typen anker ble patentert i 1841 og ble standardankeret fra 1850 og utover til 1900- tallet når patentankeret blir vanlig. I denne perioden går vi også fra seil til damp/motor og fra tre til stål. Behovene endres, og det gjør også ankerne.

Anker nr. 2  ( I rundkjøringa ) er nok noe eldre. Det er tydelig at det har ligget i sjøen en god stund. Forvitringen er påfallende på den ene arma og nederste del av leggen, mens den andre arma og resten av leggen ser fin ut. Det er fristende å gjette på at ankeret har vært nesten helt begravd og at det bare er i den oppstående arma sjøvannet har fått tatt ordentlig for seg. Samtidig gir det en mulighet til å se sammensveisingen i krysset. Det er mulig det er en reparasjon som du skriver, men det er også godt mulig at det er e den opprinnelige sveisen vi ser. Ankeret er litt spedere i leggen enn nr. 1 og ut fra bildet ser det ut som om det står en sjakkel i en ring over stokken. Kjettingen ser ut til å være yngre enn ankeret. Flikene har hollandsk utforming der armen avsluttes i fliken. Dette er antakelig fra 1820-1850, muligens noe eldre.

Et anker var meget verdifullt og ble gjenbrukt etter at det opprinnelige fartøyet var gått ut. Ankeret kan derfor være eldre enn fartøyet. Dette gjør også at det å gjette på skipets størrelse ut fra ankeret er en risikabel øvelse. Kanskje det var et tillegg til hovedankeret, eller kanskje det var en del av lasta? Uansett; et anker må ses på som et løsfunn med mindre det er direkte knyttet til annet daterbart materiale» Sitat slutt.

Vell, slik beskrev altså Arkeolog Morten Reitan ankrene, og da har vi lært noe nytt denne gangen også.

Så var det gåten. Jeg leste litt om slaget ved Lyngør for en tid tilbake.. Det er «forløpet før slaget som er interessant.

6 juli 1812 lå fregatten Najaden til ankers  i Haven ved Sandøya utenfor Tvedestrand, sammen med de tre briggene Kiel, Lolland og Samsøe. Da de fikk se Diktator og briggene   på vei mot Sannøya, ble ankertrossene på de dansk/norske skutene etter historien beordret kappet slik at de kunne unnslippe i tide. Hvordan det gikk i Lyngør vet vi jo, men hva med ankerne? Ligger ankerne til Najaden fremdeles utenfor Sandøya?   I følge Morten Reitan er det aldri meldt inn noen funn av ankere ved Sandøya.  Vær oppmerksom på at hvis ankerene fremdeles er der, så er de fredet, og kan ikke flyttes på uten at det innhentes spesiell tilatelse.
( Jeg har i ettertid fått høre endel påstander om at disse ankrene høyst sansynlig er berget rett etter slaget fordi de var for verdifulle til å la ligge igjen. Dette er høst sansynlig  riktig, men intil noen har undersøkt stedet eller funnet dokumenter som bekrefter dette, så vet vi det altså ikke med sikkerhet. )

Reklamer

desember 9, 2010 - Posted by | LOKALHISTORIE

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: