TON workshop

Storyteller

SHANTY, sangen fra havet

WALKING THE CAPSTAN 1

SHANTY

Et utdrag fra et shanty kåseri jeg hadde  på Norsk Maritimt Museum noen år tilbake.

Shantyen Whiskey Johhny. Whiskey  er vel noe de fleste sjøfolk har et forhold til. Her forsøker undertegnede å formidle denne shantien på et kutt fra en plate produsert for Arbeidernes opplysningsforbund i 1978.   Fler eksempler  på shanties og frivaktviser finner du nederst på siden

Shanties var arbeidssanger som ble sunget om bord på seileskutene for å få et arbeidslag til å jobbe unisont, som for eksempel når de skulle sette seil, hive inn ankeret eller lense skuta. Arbeidssanger for å forene kreftene i et arbeidslag er  ikke noe som bare er forbeholdt sjøfolk. Andre yrkesgrupper har sine egne sangtradisjoner, som for eksempel kabeltrekkerne og rallarne. Det som er helt spesielt med shantysangen er at den er uløselig knyttet til havet og seilskutene. Omkring 1850 hadde Norge ca 4000 skip i fart, og i 1876 var det registrert ca 60 000 sjømenn på norske skuter, og så sent som i  1908 var det fremdeles 5742 seilskip under norsk flagg, så det er ganske sikkert at shantysangen har runget over mange norske skipsdekk i de hvite seils dager.
En ekte shanty er  er diktet ombord av sjøfolka selv.
Vanlige folkesanger kan ofte knyttes opp til et bestemt land og sted, og i mange tilfelle til og med et lite distrikt innenfor noen få kilometers avstand. Shanties derimot svært vanskelig å stedfeste med sikkerhet.
De fleste av dere har vel en eller annen gang hørt shantysang med maskuline testosterondampende baryton stemmer hos både forsanger og kor og med pålagt klang, og heftige arrangementer fra et klassisk eller folkelig orkester.. Bruce Springsten har spilt inn en svært folkelig utgave av shantyen ”Pay me the money down” og til og med vår egen Sissel Kyrkjebø har spilt inn shantyen Shannandoah. og det er vakkert og underholdende og gir en romantisk nostalgisk atmosfære. Men sannheten er at sjøfolka foretrakk tenorer eller andre høyfrekvente stemmer som forsangere. Baryton stemmene fra mannskapet når de samlet stemmet i med refrenget kunne nok høres lange veier, men den enslige stemmen til forsangeren når han sang soloverset måtte høres gjennom lydene fra vinden og havet, og til dette var en høyfrekvent stemme bedre egnet.

Hvor kommer ordet Shanty fra?

Ingen vet med sikkerhet hvor ordet shanty stammer fra, men det er to teorier som har blitt hengende.Den ene er at ordet stammer fra det Franske ordet Chantey som betyr å synge. Den andre og vanligste oppfattningen er at ordet Shanty er hentet fra de fargede slavenes brakkebyer i Amerika eller Vest India. Disse brakkebyene ble kaldt ”Shanty towns” en av begrunnelsene for at det må være slik, er at det engelske ordet Shanty skrives med S, mens det franske ordet Chantey, som betyr å synge skrives med C, men jeg er ikke så sikker lenger. Det kan utmerket godt ha blitt slik fordi sjømannen (eller hvem det nå måtte være) som skrev ned ordet første gang ikke kunne skrive fransk og dermed kom i skade med å skrive det med S istedenfor C. En tredje teori er at ordet shanty kan ha oppstått sammen med Amerikanske tømmerhoggere, jernbanearbeidere, båtbyggere og sjømenn på midten av 1800tallet. Dette var en røff gruppe med hardføre omstreifende arbeidere som bygde sine enkle hytter som ble kaldt shanties på stedet der de arbeidet. I disse hyttene eller skurene drakk og sang de på den lille fritiden de hadde. Siden de bodde i enkle hytter eller skur som ble kaldt shaties, så ble menne kaldt shantymen. I 1800 tallets Amerika så var Shantyman synonymt med tømmer hogger. Og sangene de sang i sine enkle hytter ble kalt Shantysongs

Hvor gammel er shantytradisjonen?

det er vel godt mulig at til og med vikingene hadde en form for sang eller verserim når de rodde sine langskip for å røve vakre jomfruer eller andre nyttige ting, og Dominikaner munken Felix Fabri som reiste med en skute fra Tyskland til Palestina 1493 skriver at: ”sjøfolka sang mens de arbeidet og at det var et samspill mellom en som sang solo og at de andre sjøfolka svarte. Det henvises også til andre kilder og det skal finnes litt tekst, men så vidt jeg vet er det ikke skrevet ned noen melodier og vi har etter min mening ingen beviser for at det er shantysang slik vi kjenner den i dag.  Jeg har truffet mennesker som hardnakket mener de kan tidfeste en shanty til 16 eller 1700 tallet fordi melodien er fra denne tiden, men det behøver slett ikke være sikkert fordi vi må tenke på at sjøfolka ofte tok med seg en folketone fra sitt hjemland eller ”snappet opp” en populærmelodi som hadde en god rytme å jobbe til fra et danselokale eller kneipe ett eller annet sted i verden og satte en ny tekst til den. Så det har vist seg at det i praksis er svært vanskelig å med sikkerhet komme lenger tilbake enn til begynnelsen av 1800 tallet. Stan Hugil som må sies å være en av de største autoritetene på området (Hvis ikke den aller største) har klart å komme tilbake til 1811 med sikkerhet. Grovt regnet kan vi si at shantytradisjonen slik vi kjenner den i dag strekte seg over en hundreårsperiode fra ca 1820 til 1920. og at den naturlig nok forsvant etter hvert som dampskipene tok over.

Sang man shanties på alle typer seilskip?

Jeg tror ikke det. Jeg tror shantyen hovedsakelig ble sunget om bord i skutene tilknyttet handelsflåten. På de store ”sliterne” med stor rigg og lite mannskap. Man tror faktisk at det var nedskjæringen på mannskapet kombinert med økningen i skipenes størelse som utviklet shantysangen slik vi kjenner den i dag.(det var der den kom til sin rett og hadde mest effekt)Så kan man spørre seg hvorfor. Vel, 16 og 1700 tallets kapere, oppdagelses reisende og hvalfangere var riktignokk små sammenlignet med skutene på siste halvdel av 1800 og begynnelsen av 1900, men de hadde mye mannskap.. De var faktisk bemannet i en slik grad at man ikke trengte den ekstra ”given” som shantyen ga, og som ble så viktig for senere generasjoners ”dypvannsseilere” , det er jeg sikker på. Det var så mange mann om bord at de kunne sette hvilket som helst seil uten nevnverdige anstrengelser.
En Ostindiafarer ( som for eks Gøteborg) fra 1700 tallet hadde 100-150 mann om bord. Hvalfangerne hadde også mye mer mannskap en de trengte for å seile skuta. Foruten sjøfolk hadde de flensere, harpunerer, romannskaper til hvalbåtene og mannskap til å stelle med hvalolja. I marinen var det så vidt jeg vet ikke lov å synge shanties. Det er mulig det kan ha vært litt sang på de mindre fartøyene der disiplinen enkelte ganger ikke var så streng, men i hovedsak var det ikke mye sang om bord på orlogsfartøyene.Dessuten var også marinens skuter overbefolkede.I tillegg til sjøfolkene var det kanonmannskaper og marinesoldater. Det kunne være flere hundre mann på en eneste skute. Klipperne i siste halvdel av 1800 tallet var også overbemannet når de kappseilte med te fra kina. (enkelte hadde doble mannskaper eller mer) Det kunne være bortimot underkant av 50 mann om bord på en klipper som hvis den hadde vert i vanlig fart hadde vært seilt av et mannskap på 15-16 mann. Så det er tvilsomt om de brydde seg med å synge shanties, og de diktet ikke noen nye. Men, på et av de store handelsskipene som pløyet verdenshavene på siste halvdel av 1800 tallet var hver eneste mann viktig. De hadde lite mannskap i forhold til størelsen og jo mer synkront mannskapet kunne jobbe sammen, dess mer effektivt ble jobben utført, og shantyen var et utmerket verktøy til å få dette til. En av de gamle seilskuteskipperne i Risør sa da også at ”En god shanty er som ti mann ekstra på et rep

Hvem var han så denne shantysyngende sjømannen?

Før vi går videre til tekstenes innhold og hvordan en shanty er bygd opp tror jeg det kan være nyttig å bli litt bedre kjent med 1800 tallets sjømann Den typiske sjømann rundt midten av 1800 var vel som andre mannsdominerte yrkesgrupper fra samtiden, Romantisk stolt og vulgær. Og kom fra en familie av bønder, fiskere eller sjøfolk med en heller dårlig skolegang. I kystbyene så var det langt fra arbeid til alle Å ta hyre var ofte den eneste muligheten for mange av ungdommene til å tjene til livets opphold. Det å dra i langfart hadde nok også et romantisk drag over seg på de unge guttene som sikkert hadde hørt de gamle fortelle fra fjerne havner.om eventyr og spenning og om kameratskapet og arbeidsfellesskapet ombord. Sannheten var nok at det var mer slit en det var romantikk Lønnen var lav,maten dårlig, arbeidstiden lang og soveplassen fuktig Rundt Cape Horn jobbet han i så godt som mørke hele døgnet. Ut i uvær å jobbe i vann opp til brystet. Hvis de skulle berge forseil som klyver og jager så måtte de i grov sjø holde pusten hver gang klyverbommen dukket dem under. Eller opp i riggen og slite med frosne seil så stive som treplater. Ofte var ikke snakk om å få skiftet til tørt tøy, det var heller snakk om å ta på seg det tøyet som var minst fuktig. De byttet ut stroppene på sydvesten med stropper av flanell fordi de var mykere og ikke skar seg inn i huden. Rundt anklene og hånleddene holdt de vannet ute med stropper som de kalte for ”soul and body lashings” det vil si surringer for kropp og skjel.Som om dette ikke var nokk så ville sjømannen hvis han ikke forliste, falt ned fra riggen eller falt over bord, før eller senere komme til en eller annen havneby der han under sitt korte opphold kunne risikere å bli lurt av handelsfolk, ranet av ei hore, pådra seg en eller annen venerisk eller tropisk sykdom eller dopet ned og send om bord på et fremmed skip som trengte mannskap. Alt dette tok han med stoisk ro.Det var bare slik det var. Ferdig med den saken. For en stund tilbake fant jeg en bok på skuteklubben i Risør, og den gir nok kanskje et bra tidsbilde av sjømannen på siste halvdel av 1800 tallet ( Jeg gjør oppmerksom på at selv om dette er vanskelig å forstå i våre dager, så er dette en seriøs legebok=. Den heter:

Hornmans Lægebog for søfarende.

Vejledning til en forbedret sunhets og sygepleje i Handelsskibe utgitt 1892.

Der står det å lese: Sitat

Den danske matros må i det hele anses for sund og kraftig på sjel og legeme, især innen han er blitt for gammel i sin stand. Han er utholdende, fordringsløs og trofast, Lettsindighet, sorgløshet og likegyldighet for sit eget velvære er matrosens hovedfeil, og som en følge av disse hefter det seg tre store onder ved standen. Nemlig drikkfeldighet, mangel på sans for renslighet og sterkt utviklet sanselighet (forplantningsdrift) Sitat slutt.

Jeg har vært såpass mye sammen med sjøfolk og fiskere at jeg kan godta noe av det som Hornmann skriver, bortsett fra dette med mangel på sans for renslighet. Jeg tror ikke jeg har truffet en urenslig sjømann, men det kan vel godt være at ikke Hornman selv har vært til sjøss, og hvis han var det så var det nok ikke som vanlig matros. Det er nemlig et element som vi ofte glemmer. Selv om vi har seilskuter enda i form av skoleskipene, som blir seilt akkurat som i gamle dager, så er de oppdatert med våre tiders bekvemligheter, og det viktigste, De er IKKE lasteskuter. Det er noe som mangler, og det er luktene. Alt om bord lukter som skuta. Til og med mannskapet. Hvis tøyet ikke får tørke skikkelig så vil det lukte muggent, Osen fra parafinlampa. Lukta fra lasta og bunnvannet. Alt setter seg i klærne og på kroppen til folka om bord. Og de selv blir så vant til denne lukta at de ikke legger merke til den. Det kan jeg skrive under på. I ungdommen så var vi fem mann på en liten sildesnurper ut kanskje tre fire uker av gangen Stuet sammen i en liten ruff med et lite emaljert vaskevannsfat på deling vinterstid..Og vi blei kastet ut av mer en en kneipe fordi vi lukta så bunnvann. Men nok om det, tilbake til sjømannen.

selv om vi kan lese om late dager i pasaten og at han sang frivaktviser på fritiden, og til tider også laget skutemodeller eller makrame om bord, så var vel det med fritid nokså stusselig sett med våre dagers standard. Livet om bord var stort sett en endeløs rekke med vakter. Det var heller ikke ansett som sundt at mannskapet hadde for mye fritid .Det var rett og slett ikke ansett for å være bra for helsa, man burde rett og slett ha noe å gjøre hele tiden I den samme legeboken (Hornmans Lægebog for søfarende) står det å lese. Sitat:

Fordeling av Arbeide og hvile.

En passende Fordeling av arbeide og hvile som er en viktig betingelse for et sundt liv, er ofte uopnålig i et handelsskip, hvor der i mange tilfelle må være et betydelig misforhold mellom arbeide og arbeidkraften. Matrosen må derfor ofte tage søvn og hvile, ikke når han trenger til dem, men når han kan få dem, og det liv han sedvanlig fører, består i en regelløs avveksling mellom overanstrengende arbeide og trettende ledigang, hvilke begge lett kunne virke skadelig på hans helbred. Om dette kan forebygges, vil derfor en del være avhengig om kapteinen viser den omhu for sine folk, at han skåner dem, hvor han kan, og skaffer dem passende arbeide i ledige timer. For meget søvn giver tykt blod, gør døsig, befordrer fedme og dovenskap. For lite søvn virker svekkende både på sind og legeme Sitat sluttSlik var altså forholdene den typiske sjømannen når han i sin beste alder seilte foran masten.

Hvor hentet de tekstene fra?

Sjøgutten diktet sine shantytekster utfra ting han kjente til. Livet om bord eller i land. Jenta han traff på ei kneipe i en eller annen havneby. Skutas beskaffenhet. Skipperens og offiserenes duglighet eller udugelighet. Eller historiske hendelser til lands eller til vanns . Som oftest var de romantiske eller dramatiske

Når han skulle lage en tekst, så måtte han jo først finne et emne.

. Vanligvis var det et dramatisk tema der action var viktigere en dyp filosofi. Noen ganger sang han om skuta, hennes skjønnhet fart og sjødyktighet eller sjøudyktighet. Men vel så ofte sang han om tragedier som forlis, stormer, sjøslag, mytterier eller en brå og grufull død og ikke å forglemme kvinnfolk. En eller annen forfatter skrev da også at ”tekstene er det rene nonsens” noe de også ofte er, men de var ikke diktet med tanke på kunstnerisk kvalitet. De var diktet for å holde rytmen i arbeidet og humøret oppe.

Rytmen var viktig for å få alle til å jobbe synkront, men teksten var også viktig. Det viktigste med teksten tror jeg var å skape en god atmosfære ved hjelp av humor , og det er den røffe vulgære humoren til sjømannen vi ofte ser i tekstene. De diktet tekstene der og da, og det var ikke meningen at de skulle bli skrevet ned noen gang. Det har antagelig vært hundrevis hvis ikke tusenvis av tekster til hver eneste shanty, og så ble tilfeldigvis en av dem skrevet ned. Dette gjelder selfølgelig soloverset. Det var et av varemerkene til en god shantymann var jo som sagt at han kunne improvisere vers underveis. En god shantymann var en populær mann, han kunne få opphumøret på mannskapet, og med godt humør så yter man mer. Jeg har også hørt og lest at han til og med kunne få bedre betalt enn resten av mannskapet. Dette tror jeg er en vandrehistorie. Vi må tenke på at sjøfolka, shantymannen inkludert var der for å arbeide og ikke for underholdningens skyld. Hvis det er riktig at han fikk bedre betalt så burde dette gå frem av regnskapene på en eller annen måte, og inntil jeg ser et slikt regnskap så velger jeg å tro at det er en vandrehistorie. Nei, sjøfolka var ikke så nøye på det som moderne litteratur liker å fremstille dem. Shantymannen diktet ofte tekster som var så historisk ukorrekte at de får våre dagers historikere til å gå av skaftene.Han husket kanskje litt historie fra skoletiden eller hadde plukket opp noen historiske bruddstykker her og der å disse bruddstykkene brukte han uten blygsel i sangtekstene. Hvis sjøgutten ville ha Napoleon til å gå over Rocky Mountains eller Andesfjellerene eller Rondane for den slags skyld. Eller at General Tailor ble slått ved Monterey, eller at en skute fra Black Ball Line seilte til Timbuktu, så ble det ganske enkelt slik Jeg tror nok også at de tekstene vi finner på trykk i dag er utsatt for kraftig sensur. Hvis de var skrevet ned slik de ble fremført, så ville de nok ikke ha kommet på trykk fordi de er skrevet ned i en tid da det ikke var vanlig å være så fritalende som i våre dager

Tekstenes innhold.

Vanlige folkeviser skrevet av bønder, gjetere og arbeidere i land ble ofte unevnelige ting kamuflert i teksten. Sjøfolk har alltid hatt en tendens til å kalle en spade for en spade ( noe de fleste av oss har helt til vi snubler i en) Noe som har gjort sitt til at det har vært vanskelig å skrive ned tekstene i original utgave. Sjøfolka brukte ikke bare ord som ikke egnet seg på trykk. Sangene inneholder også en del tvetydige nautiske utrykk som ikke lå noe tilbake for kamuflert sex som ble brukt i folkevisene i land. Dette kunne være hendig å ty til hvis man hadde emigranter ombord eller hvis kapteinen hadde fruen med.. Bare det at skuta ble betegnet som hunnkjønn ga et godt utgangspungt for tvetydigheter. Herfra var det lett og overføre nautiske utrykk til synonymer for flørting, og nedlegging av det svake kjønn, noe som fremelsket den beste (eller verste) fantasien i sjøfolka. Det var jo i sine ”fyrrigste” år at sjømannen ga utløp for sine fantasier.

(To tredjedeler av sjøfolkene som ble registrert i folketellingen 1875 – til og med styrmannsgrad var under 30 år, og fire femtedeler under 35 år. Over halvparten av skipperne var under 40 år. Først når matrosene ”begav sjøen” i trettiårsalderen etablerte de seg med egen familie. Så det var en gjeng med unge ungkarer ombord . Alkohol, sex og forskjellige typer spill var også stort sett den underholdningen de hadde i havnekvarterene i siste halvdel av 1800 tallet, og det er da også flittig brukt i tekstene. Det er ikke mulig for meg å gi en full oversikt over dette temaet, men her er et lite utvalg av ord og fraser som har en nautisk og en erotisk side og som ble brukt av sjøfolka i shanties og frivaktviser. Det skulle ikke være vanskelig for leseren og finne flere hvis han tar en titt på inn holdet i en shanty Kvinnens bryster blir ofte kalt for ”catheads” Den opprinnelige betydningen er to kranbjelker som stikker ut på begge sider av baugen og som ble brukt naå man sikret amkeret. Det engelske ordet ”catheads” commer av at man ofte dekorerte enden av disse kranbjelkene med et løvehode. Spars eller rundholdt som man sier på norsk som er en betegnelse for master og rær ble brukt for å beskrive armer og ben. Og utrykket ”et praktfullt akterspeil” er jo fremdeles i bruk, det samme er ”rund i formene” Og vi har utrykk som ”svulmende forseil” som jeg antar ikke trenger noen forklaring. Og I shantyen ”Doodle Let Me Og” har vi en setning som ”she grabbed me by the Bobstay arm and she wouldn`t let me go” Bobbstay arm er en metallstang som går ned fra midten av klyverbommen for å holde en virre som kalles bobstay og som stiver klyverbommen nedenfra. I shantyen ”Whip Jamboree” har vi frasen; ”Jenny ceep your ringtail warm” Det vil jeg overlate til leseren å oversette på egenhånd. Jeg har mange ganger trukket på smilebåndet når jeg har hørt disse tvetydige frasene bli brukt i shanties som er fremført offentlig, og at publikum ofte ikke har den fjerneste anelse om ordenes egentlige betydning. Skjønt enkelte ganger kan man se på ansiktsutrykket til enkelte av tilhørerne at de har oppfattet budskapet. Det finnes mange flere sjømannsutrykk som ble brukt til å kamuflere unevnelige utrykk og amorøse eventyr i havnebyene, men i hovedsak var sjømannen rett frem i sin vulgære grovhet, noe som også gjorde sitt til at det var umulig å skrive direkte oversettelser hvisman skulle ha noe håp om å tekstene på trykk.

Hvor hentet de melodiene fra?

Sjøfolka hentet melodiene der de kunne finne dem. Selv om det nok kan finnes melodier som er diktet om bord, så tror jeg at de aller fleste av dem er melodier som de fant et eller annet sted. Det kunne være melodier som de hentet fra kneipa eller danselokalet i land eller melodier som sjømannen tok med seg fra sitt hjemland eller melodier som de lærte av passasjerene (emigrantene) når de ikke var sjøsyke.Skandinaviske folketoner, Tyske salmer eller slaviske folkeviser. Alt var gangbar mynt hvis de kunne brukes ombord . Tidligere så hadde jeg en tendens til å tro at sjøfolka i større grad laget sine egne melodier, men jo mer jeg søkte i materien, jo mer så jeg at svært mange av shantiene hadde likhetstrekk med andre sanger og folkemelodier. Shantyene er ofte ikke helt helt lik originalen , fordi den måtte tilpasses en arbeidssituasjon, noe som gjorde at man måtte strekke eller komprimere melodien litt her og der, og det er jo ikke engang sikkert at han husket melodien hundre prosent riktig i utgangspungtet, og resultatet ble til slutt en melodi som minnet om “originalen” men som også var blitt noe helt for seg selv. Ett annet eksempel på ytterligere utvikling av shantyen kunne være når noen av mannskapet rømte fra skuta i for eksempel New York eller Boston .

( Først på 1870 tallet ble det meldt om mer enn 800 sjøfolk som rømte fra norske skuter.) Det kunne være for å unnslippe den harde vinteren i Nordatlanteren eller kanskje sjømannen ville forsøke å mønstre på en amerikansk eller engelsk skute der hyra var bedre. Mange loffet da sydover til et mer behagelig klima i havnene i New Orleans eller Mobile. Her jobbet mange av dem side ved side med de fargede arbeiderne i lasterommene på bomullsskutene hvor de lærte nye sanger fra den fargede ”lastegjengen. Det sies at det første de gamle gutta gjorde når de kom om bord i en skute var å lukte på lensebrønnen. Hvis vannet luktet vont så var det et godt tegn, det betydde at skuta sjelden ble lensa, men hvis det luktet friskt sjøvann fra lensebrønnen så var det hele mer tvilsomt, og det var kanskje best å ligge unna.Men nå tilbake til shantyene. Og hvordan sjøfolka fikk tak i dem. Mange av sangene som ble sunget langs kysten av New Orleans og Mobile var kanskje i utgangspungtet kommet nedover langs Missisippi og Ohio med en eller annen elvepram. Og var i utgangspungtet elvebåtsanger Shanandoah for eksempel kom antagelig nedover elven til en av havnebyene og ble tatt opp i sjøfolkas repertoire. Havnebyene rundt gulfen var et oppkomme av inspirasjon for shantymannen, der ble Europeiske folkeviser utvekslet og blandet med afro- amerikanske arbeidssanger. Enkelte shanties har da også ord og utrykk som setter dem i forbindelse med havnene rundt den meksikanske gulfen. shantyen en salig mix av musikktradisjoner hentet fra allhverdens land som ble “saltet ned” ombord.

Sjøfolka satte ikke shantiene i så snevre bruksområder som shantybøker og literatur gir inntrykk av.
Når vi ser på de fleste shantybøker, så ser vi at forfatteren klassifiserer sangene som hand over hand. halyard, stamp and go, eller brattspill., gangspill, hjulpumpe og nikkepumpe shanties. I det virkelige liv om bord så fantes det nok ikke en slik skarp inndeling. Hvis man bare forandret litt på rytmen, så kunne en og samme shanty ofte bli brukt til flere arbeidsopperasjoner. En shanty kan være beskrevet som pumpeshanty i en bok og som brattspillshanty i en annen fordi nikke pumpa og brattspillet har like bevegelser. Drunken sailor for eksempel er beskrevet både som stamp and og, hand over hand , capstan og pumpeshanty i forskjellige skrifter og bøker. Det var nok heller slik at shantymannen visste instinktivt hvilken sang som var den rette der og da., og som en av de gamle sa: ”En hvilken som helst sang kan gjør nytten hvis den har en god melodi, et godt refreng og er god å jobbe etter. Jeg tror heller ikke det var noe skarpt skille mellom sangene som ble brukt til arbeid og fritid.

Arbeidssangene deler seg grovt inn i to hovedkategorier som vi kaller for ”long and short haul” altså korte eller lange hal

”Short haul” shantiene ble brukt til hurtig arbeid som å sette lettere rær og seil, ved brasene og andre korte krafttak. Når man for eksempel hadde en stamp and og eller hand over hand med en short haul shanty, så hjalp sangen ikke bare til med å holde rytmen, den avverget også at man gikk i beina på hverandre En ”short haul” shanty er som regel hurtig i tempo, og teksten er minimal, kanskje bare en verselinje før det kommer et kort refreng. Whiskey Johnny er et godt eksempel på en ”short-haul” shanty. ”Long Haul” shanties som de for eksempel sang ved gangspillet eller pumpene hadde et roligere tempo og ofte et lengre refreng. Shantymannen hadde da også mer muligheter til å lage en bedre og mer detaljert tekst.

Eksempel på Long and short haul

Vi kan høre forskjellen på en short haul og en long haul ved å sammenligne den hurtige shantyen Whiskey Johhny

Oh, Whiskey is the life of man

Whiskey Johnny

I will drink whiskey when I can

Whiskey for my Johnny

. Med den mye mer langsomme shantyen Shannandoah

Oh Shennandoah I love your daughter

Away you rolling river

Oh Shennandoah I love your daughter

Away I`m bound to go across the wide Missouri.

Hva med utrykket: Stem opp en shanty?

Jeg tror ikke sjøfolka brukte ordet shanty så ofte som man finner det på trykk.Jeg tror faktisk ikke de brukte utrykket shanty ombord i det heletatt. Utrykk som ”Stem opp en shanty” eller ”Syng en gangspillshanty Johann” kan muligens finnes på trykk i nautisk literatur, men jeg tviler på om sjøfolka noen gang hørte eller brukte slike utrykk. Hvis noen skulle finne på å gå så langt som til å si : ”Syng en ramsalt shanty nå Gutter” så ville det antagelig få hardbarka sjøfolk til å vri seg i forlegenhet. Jeg tror heller det ble sagt noe i retning av:

“Kom igjen gutter. Ikke stå der som noen trestubber. Stem opp en sang Ole”

Eller:

”Er dere stumme i dag gutter? Har alle kvinfolka tatt pipen fra dere? Lag litt lyd nå. La meg høre en sang”

Bland disse uttalelsene med en passe mengde eder og grovt sjømannsspråk så tror jeg vi er nærme sannheten.

VÅRE DAGERS SHANTYSANG ER EN ILLUSJON.

Hvordan er en hundre prosent ekte shanty?. Det vet vi egentlig veldig lite om. Stan Hugil sier da også at det er umulig å synge en shanty nøyaktig slik sjøfolka sang dem uten å ha et rep mellom hendene, og det tror jeg på. Jeg har vært med på noen spede forsøk på og forsøke å synge samtidig som man for eksempel haler i et fall. Det blir sjelden eller aldri helt riktig I . Sangen passer ikke til rytmen eller motsatt. Men, som han også sier man kan komme veldig nær ”the real thing” Hvis man har en livlig takt. Det er noe misforstått at en shanty skal synges tregt og sent fordi arbeidet var tungt. Når man hørte sjøfolka sang på sine gamle dager, så må man også ta i betraktning at alderen også hadde noe å si for hastigheten på sangen. Det var nok mer driv over tingene når de var i sine ungdoms vår, så vi synger shantyene slik vi tror sjøfolka sang dem. Samtidig som vi forsøker å gi en illusjon av haling og hiving utført av ekte sjøfolk..

Jeg har også noen ganger fått spørsmål som: ”hvordan lød et ekte shantykor?” Vell, det vi vet er at det som regel var acapella, dvs uten musikk. Og at det nokogså som regel ble sunget unisont, eller med enkle harmonier hvis man var så heldig å ha musikalske folk ombord . Bortsett fra det så kunne det jo i utgangspungtet være like mange forskjellige shantykor som det var skuter, og til og med på samme skute så forandret klangen i koret seg over tid.. I en havn mønstret kanskje tre mann av, tre nye kom om bord og vi hadde et nytt kor. I neste havn rømte noen som måtte erstattes og det samme skjedde igjen osv. Men det er enkelte ting som er fast for shantyen. For det første er refrenget i en ekte shanty som regel altid på engelsk og refrenget var det samme gjennom hele sangen. Dette kommer nok av at det på de større skutene kunne være mannskap fra flere nasjoner, da var det praktisk å ha et felles arbeidsspråk som alle kunne forstå. Det var også gjerne de samme shantiene som gikk igjen fra skute til skute, og sjøfolka kunne øyeblikkelig være med på omkvedet. Sololinjene derimot kunne være på alle tenkelige språk. Teksten var ikke viktig, men det var rytmen. En eller annen skrev da også at tekstene på shantyene er de rene nonsens. Noe de ofte også er, men tekstens oppgave var å holde humøret og arbeidsmoralen oppe. Et annet karakteristika ved ekte shanties er at de ofte har ”åpne vers”. Det betyr at versene ikke behøver å henge sammen, man kan stokke dem omhverandre som man vil. De behøver ikke å være i noen bestemt rekkefølge. Dette har nok sammenheng med at shantymannen ofte måtte improvisere på sparket der og da, og det var lett og legge til nye vers. I alle shantier så er rytmen viktigere en teksten. Det er viktig at refrenget synges taktfast og i en stedig rytme. Shanty har mye med ”puls” å gjøre. Hvis man får til ”pulsen” i en shanty så vil man oppnå en nesten hypnotisk effekt. Forsangeren derimot har stor frihet til å gjøre gjøre som han vill, han kan synge i dobbel takt eller forskyve taktene (Synkopere), men refrenget må alltid være i takt.
For å lage en god shanty (og da snakker jeg om en moderne underholdningsshanty) så er det noen regler som jeg mener er viktige for å få trykk og driv i sangen Det første er presisjon, alle starter på samme tid. For å få dette til kan det noen ganger være nyttig å gjøre en ”opprydding” I sangen.. Det vil si at man lar en mann synge noen fraser eller et ord eller to der koret har en sterk tendens til å bli uryddige, som for eksempel i starten av et vers Det andre er å sette trykk på de rette plassene i teksten slik at det skapes en illusjon av haling Det tredje er at man ofte ”Lukker huller” i teksten ved at forsangeren begynner et ørlite øyeblikk før koret er ferdig. Det kan også noen ganger være effektfullt om man legger inn et lite Hei eller so her og der, dette hjelper frem driven og blir som en liten effekt, men det bør gjøres med ”snert” og av en mann som er god i takt, og at han gjør dette alene så det ikke blir hei og hå over hele linja. Ellers så har vi jo også dette med modulering, som er et vanlig triks ved sang, det vil si at man legger sangen opp en halv tone, ofte i det siste eller de to siste versene.

Et lite utdrag av shanties og frivaktviser med undertegnede opp gjennom årene. Som dere vil høre, så er de fleste kraftig «modernisert», men det må etter min mening til enkelte ganger for å holde tradisjonen levende. Nyere oppdateringer vil komme når  som jeg kommer over dem.

Wiskey Johnny 1978

Hoola Baloo Belay 1990

Whip Jamboree 2001

Rolling Down to old Mauii 2001

Fiddlers Green 2001

Stormalong John 2008

Shantysangen lever videre i våre dager selv om den er gått over i underholdnings musikk.

Advertisements

november 14, 2014 Posted by | HISTORIE, HOVEDSIDE, sangen fra havet, SHANTY | Legg igjen en kommentar

ANDERS PORSANGERS FORLIS

RISØR 2

Anders Porsanger var 45 år da han høsten 1780 dro ut på reisen fra Norge til København for å søke om en bedre stilling. Hans kone som han hadde levd sammen med i 16 år, Anna Christina Hagerup datteren til pakkhusskriver Olsen og deres tre barn var også med på reisen. Anders som var sjøsame var vant til havet. Han kom til verden i 1735 i Olderfjord i Finmark. De første leveårene bodde han sammen med sin far sjøsamen Anders Henriksen og moren Berit Martensdatter. Sjøsamene var et folk som i uminnelige hadde hatt sin egen religion hvor de dyrket steiner, fjell og himmellegemer , men kirken hadde sine misjonærer ute for å omvende samene til kristendommen, og Anders begynte å lese til konfirmasjon. Slik levde han  et vanlig samisk liv helt til den dagen da professor Knut Lem dro fra Trondheim til Finnmark for å finne en same som kunne være språkmester og oversetter. Valget falt på den unge Anders Porsanger. Høsten 1735 kom han til Trondheim for å begynne på katedralskole. Anders utmerket seg som elev og begynte på universitetet i København. 1760 oversatte han deler av bibelen til samisk. Ved juletider 1761 kom han tilbake til Trondheim for å bli ordinert til prest. Anders synes å ha en lysende framtid foran seg, men det var ikke alle som likte det. Bispen ønsket han bort fra Trondheim, men mente likevel han var brukbar til å virke blant sine egne i Finnmark. Anders ble så sint av diskrimineringen at han brente alle sine samiske oversettelser fra bibelen og andre skrifter han hadde skrevet. Fra 1772 var han prost i Øst-Finnmark. Høsten 1780 dro han til København for å forhandle om et nytt og bedre embete. Den 10 oktober 1780 forliste skuta utenfor Risør.Anders Porsanger og hele hans familie omkom. I boken «Risør gjennem 200 aar» er det nevnt med et par linjer. Sitat: I Juels embedstid intraf ved Olavsgapet et sørgelig forlis 10 oktober 1780, hvor provst Anders Porsanger paa reise til Finmarken omkom med hustru og 3 barn. Det varte en tid før likene blev fundne. Provsten blev begravet i Risør 26 november, 2 av barnene og provstinnen senere. Sitat slutt. Det synes her som om skipet forliste på vei tilbake fra København, mens andre kilder antyder at skipet gikk ned på vei mot København. Anders Porsanger var den første samen som ble ble ordinert til prest i Norge, og det gikk 134 år før det kom en ny prest av sameblod. Et sted utenfor Olavsgapet ligger antagelig fremdeles vraket av skipet som har holdt på sine hemmeligheter i 234 år.

november 10, 2014 Posted by | HISTORIE, HOVEDSIDE, LOKALHISTORIE | Legg igjen en kommentar