TON workshop

Storyteller

ERINDRINGER FRA GAMLE ØSTERRIISØER

Historien er hentet fra en «føljetong» i avisen Nedenes Amtstidende i 1899. Den tar oss med på en reise slik byen var før bybrannen. Jeg har ikke funnet ut av hvem som har skrevet denne historien. Jeg har latt teksten være slik den sto på trykk, men har tillatt meg å «modernisere» litt, for eksempel er de doble aa byttet ut med bokstaven å. Person navn for eks. er blitt stående urørt. Hvis de staves med dobbel a, så er dette ikke forandret på.

Historien er opprinnelig trykt med såkalte gotiske bokstaver. Noen av disse, spesielt de store bokstavene kan være ganske like, for eksempel stor gotisk B og V. Hvis trykken er dårlig eller avisen skadet, så kan det oppstå feil, spesielt hvis disse bokstavene er enkeltstående i feks. person navn. Hvis leseren skulle oppdage feil, så er jeg takknemlig for enhver rettelse. ————————————————————————————————————————————————————

NEDENÆS AMTSTIDENDE 1899

————————————————————————————————————————————————————

Til våre lesere

I dette nummer av bladet begynner vi en del erindringer fra gamle Østerriisøer. Disse meget interessante erindringer er opptegnet av en gammel Risørmann, Hr, kjøpmann A.Hansen i Kragerø, som nu er 82 år gammel. Vi er forvisset om, at de mange gamle trekk, som her meddeles fra byens bebyggelse og forhold i begynnelsen av dett århundre vil leses med interesse av såvell gamle som unge. Vi skal i et av de første numre levere et bilde av Risør fra omkring 1830. Byen er meget forandret siden den tid, for som bekjent nedbrandt den nesten totalt i 1861 – og er da siden den tid fremstått i den skikkelse vi nå kjenner.

—————————————————————————————————————————————————–

Gamle Østerriisøer 2

Erindringer fra gamle Østerriisøer

Del 1

I begynnelsen av århundret var der nesten ingen vei til byen. Kongeveien, som den da kaltes eller senere postveien – alting var nemlig kongens i den tid, Posthuset, Tolboden ja, sogar kirken bar Christian den 7des navn over kordøren – og det intil lenge etter fraskillelsen fra Danmark, også Danebrog vaiede overalt – senere det svenske flag til 1835. Ja, den såkalte kongeveien var meget dårlig og gikk over de høyeste bjerge, når vi kom til Trondalen fra Rødsbakken og Bosvigkleivene, så mente man jo snart å være i byen. Da nei, først måtte man opp den steile Glopkjærbakken og ned Mads Madsens vei, men først kom man forbi Tollergården, det nuværende Frydendal, denne var oppdyrket av en sumpig myr av Tolder Sars, senere ble av kjøpmand Borthig i Risør og kom senere i Byfogd Tobiesens eie, av ham ble den solgt til kjøbmand H.Sveningsen i Risør

Fra Frydendal kom man til Jacob i kleivens hus. Jacob var byens slagter og hos ham slagtede bønderne sine kreaturer; straks nedenfor var et lit hus med have, dette var alt av hus langs landeveien. Det første hus i byen i byen var Hattemaker Andersens og deretter Wehlands – Wehland var en innflyttet tysker, som holt skole for småbarn – 2 mark om måneden for et barn og 3 mark for to – han kunne fortelle mange historier fra de tyske krige.

Så hadde vi Tjernet – barnas lekeplass om vinteren – på dens nordre side lå brenneriet tilhørende kjøpmann Vang m fl. Det var igang i flere år, men ble nedlagt, da de nye lover kom, og de store skatter ble pålagt. På tjernet forefalt i vintertiden flere ulykkestilfeller, således druknede en sønn av C.Steen, Wilhelm, der, da han våget seg for nær til brenneriet, hvorfra det altid kom en strøm varmt vann, som gjorde den usikker. En pike falt også ut fra en vaskeflåte og druknede. Tjernet var ellers på denne tiden den nedre del av byens «Renovasjonsvand», da fra tjernet gikk en bekk ned til sjøen, og i denne bekk gikk på få untagelser alle rennestene, liksom utløp fra de forskjellige huses utvendige lokaliteter – og da bekken var åpen uten minste tildekning, var derfra om sommeren en ulidelig stank.

Etter Wehlands hus, som egentlig tilhørte eieren av Løkken Kjøpmand Bahken , kom man til Fritz Torp – han var innehaver av byens danselokale, hvor dansen hver søndag gikk lystig over tilje og mange mugger punch ble drukket – det var ikke vanskelig med utsjenking dengang, det var ingen totalister til å legge seg i veien. Brennevin var der i enhver krambod og ble solgt til fortæring for 2 killing for 1/8 pot. Like overfor Fritz Torp bodde Mor Igland, hun hadde en stor hage med mange frukttrær og tok inn mangen god skilling om høsten. Så kom man til Bang, som var kjøpmann og bodde i et hvitmalt hus, hvor han handlet med kolonivarer i en liten butikk, hvortil en høy trapp førte.

Lenger bortover til kirken bodde seilmaker Peder Brun hvis hus senere ble kjøpt av byen og innredet til fattig og sykehus. En dansk mann som kaltes Fullmektig Holm og i mange år var bestyrer av byens postkontor kjøpte en del av Løkken, hvor han lot oppføre et smukt en etages hus med kjelder og fjøs under. Han var en mann med mange kundskaper; hos ham lærte byens handelsbetjenter engelsk, som utfordredes til kjøpmanseksamen. I de dage fordredes der nemlig flere kundskaper for å kunne begynne en handel en nu til dags, da enhver kjærring ohue witer kan etablere «forretning», som det kaltes. Tenk over hvor hyggelig alt var innredet her i de dager. Told og posthuset oppe på en høy bakke langt fra byens sentrum. Tolderen var også dansk – det var nesten alle embedsmenn på den tiden; levninger fra dansketiden. Like ved Holm bodde Jomfru Abel som hadde en syskole. I nærheten var byens beste brønn – Kilden.

Og så kom kirken som på den tid var omgitt av murer, i hvis nedre nedre ende gapestokken hadde sin plass – den ble nedrevet imellom 20 og 30 årene. Like overfor kirken hadde man byens skole, som besto av en enetagers bygning. Skolen bestyrtes av klokker Bauen og Andr. Thorsen. Bauen var en dansk seminarist; Thorsen var derimot ikke utdannet som lærer.

——————————————————————————————————————————————————-

Mot kirken

Bilde fra Nedenes Amtstidnde 1899. Teksten til bildet kan være til hjelp for å orientere seg i «gamle Risør». Teksten til bildet er: «Det parti av Risør, som vårt blad idag inneholder, viser tilvenstre Kirkesanger Nergaards bolig, tilhøyre den gamle Prestegård, hvor nu Telegrafstationen er, samt i midten Risør Kirke»

————————————————————————————————————————————————————

Erindringer fra gamle Østerriisøer

Del 2

Nedenfor Bangs var endel store hager som tilhørte byens kjøpmenn, og tvers over for Bang bodde Siri Veggestøl og Chr. Limkjær, den siste hadde losji for bønder, og der gikk det mangen gang lystig til, det var nemlig ikke dengang så lett for bøndene, især fra Gjerstad og lenger opp å komme til byen, så en byreise tok gjerne flere dager, liksom de også gjerne også kom flere i følge. Det ble da turet atskillig såvell i byen som på hjemmveien.

Like innenfor disse to huse var en stor hage med et lite hus som tilhørte Christian Vollen – og så kom man til Prestegården, den står ennu omtrent uforandret. På den tiden bodde Presten Schanke der, til gården hørte flere store hager med mange frukttrær. Nedenfor prestegården bodde tolder Sars enke i et rødmalt hus med en høy trapp, utenfor var en av byens beste brønner, Tollerbrønnen, og straks nedenfor på den andre siden av prestegården bodde Jens Andersen som hadde byens første skipperhus , samt motok logerende, bakom der var 4 mindre hus med haver.

I neste gård på den andre siden ved fjellet bodde kjøpmann Engelsgaard, senere A. Grøgaard , som solgte gården til Ole Rassmussen. Derpå kom man til Skipsfører Petter Boyesen, som førte en brigg for sin bror R. Boyesen. Tvers over gaten var kjøpmann Ole Schach, som drev en liten handel; så gikk der på den nedre side en gate, det første hus i den var Skipper J.H. Simondsen; han førte et skip for Walentin Furst – han hadde også en 2-3 kyr. På samme siden av gaten var hotel Brandi. Her hadde i alminnelighet unge handelsbetjente, Skippere o.l. sitt tilhold, likeså reisende, som der forresten ikke var så mange av i de dage. Straks nedenfor bodde losoldermann Muller som hadde en liten handel. Huset ble senere solgt til Fru Steen, enken etter Løyntnant Steen. Etter Petter Bøysens hus kom Snekker Hans Hansen, han var byens første snekker og en meget dyktig mann, især i skipsarbeide. Han og konen døde samtidug og etterlot mange barn.Huset ble senere solgt til Kjøpmann S.Sivertsen.

Så kom man nedover Solsiden, der oppførte kjøpmann H.Sheen i en have som tidligere tilhørte Snekker Hansen en gård som senere kjøptes av Gullsmed Bødker. Neste gård eiedes av en gammel kjøpmann Hølje Sheen – hvis meste arbeide bestod i å rette rustne spiker som han solgte igjen. Etter hans død gikk gården over til datteren, der var gift med kjøpmann Claus Juel, senere kjøpte I.W. Prebensen gården. Ved siden av denne gård bodde ThThellefsen, der var Commisjonær for Danske og førte en liten handel – han eide tidligere Hasdalen, en liten eiendom oppe byen hvor der var mange frukttrær. Så kom man til endel store pakkboder; disse tilhørte Consul N.Boyesen, han var i årene mellom 1820 -30  byens mest ansette mann, han drev en betydelig trelast og krambodhandel samt eide gården Sundet, hvor han lot bygge flere skip, som han solgte. Det gikk imidlertid tilbake med ham, så han i 1836 måtte oppgi sitt bo. Eiendommene ble solgt og han flyttet til Sannesund, hvor han ble megler.

Deretter kom Byfogd Tobiesens gård og hage, han eide Frydendal gård foruten flere hager i byen samt skip og skipsparter. Ved siden herav bodde Stenfelt som var kontorist hos gamle Carstensen. Og så kom Henrik Carstensens gård med flere store pakkboder og en hel strekning med grund. Carstensen eide Egelands Værk, Røeds-hammeren og mange gårder oppe i landet, liksom han var eier av mange store og små skipe. Han overdro all sin formue til sin Adoptivsønn C.H.Carstensen som drev samme forretning; han døde i utlandet, og eiendommene ble fordelt på hans svigersønner og enke, da han inger sønner hadde.

Den siste gård på denne side tilhører kjøpmann Elias Halvorsen, som drev trelasthandel. Denne gård ble senere solgt til skipsfører Hans Hauge. Lenger ute var endel store treboder som brukes til opplagssted for varer, især fra havarister, av disse var der mange i de dager, thi ofte kom skipe der om høsten var på veien ut fra Østersjøen, inn til Risør for at reparere. Dermed sluttet byen på denne side; oppe på fjellet bodde endel arbeidsfolk og sjømenn. For at komme derop måtte man opp for en høy stentrapp, og derfra førte også veien til Buviken.

———————————————————————————————————————————————————-

Erindringer fra gamle Østerriisøer

Del 3

Fra kjøpmann Bang ved tjernet og nedover gikk en stor have som tilhørte kjøpmann Borthig, den ble i 30 årene solgt til S.Sønningsen og H.Svenningsen, i dens nedre ende lot skipsfører R.Svenningsen oppføre et hus, der som så mange andre strøk med i den store brann i 1861. På Volden, som det da kaltes, sto nede ved siden av Svenningsen et lite rødmalt hus tilhørende en mann, som het Jakob, selv kalte han seg for «Stygge trollet» – han var krokrygget, men meget munter og hadde gjerne et lystig til enhver. Etter sigende bodde den bekjente mestertyv Ole Høyland hos ham etter at han hadde begått et stort innbrudstyveri hos presten Trop i Gjerstad. Hvordan nu dette kunne være, så hadde imidlertid Jakob på Volden mange penge. Hans hus ble senere solgt til Fulmektig Sachen hos byfogd Tobiesen, som anla en butikk der, hvor han handlet en kort tid. En annen liten Ole Høyland historie kan gjerne her fortelles med det samme, da den skal ha hendt her i byen på den tid. Der kom en aften en litt eldre pent kledd kvinne til en familie her og ba om husly for natten, hvilket hun også fikk, idet hun fikk ligge i sengen sammen med datteren i huset, men kvinden skulle ikke ha vært noen annen enn Ole Høyland der hadde forkledd seg.

Straks nedenfor kirken, på samme kant bodde enken etter kjøpmann Elias Halvorsen i et pent to etagers hus, hun hadde en sønn som var blind, men meget fingernem, især til å lage fiskeredskaper. Til denne gård ble det senere tilføyet en sidebygning, hvor Ferdinand Hauge handlet en kort tid. Madam Halvorsens datter ble gift med boktrykker Shibsted i Christiania – Far til nuværende redaktør og eier av «Aftenposten» Hr A. Schibsted – de tok den blinde Halvor Halvorsen til seg. Nedenfor prestegården sto klokker Bauens lille pene hvitmalte hus med gårdsrum og uthuse, rent på landlig vis. Bauen eide også gården Bosvik, som ligger en god halv mil fra byen, der hadde han flere kyr og griser. Han, som også hans kone var fra Danmark, de levde stille og rolig uten omgang med andre familier, men i alle bryllupper var Bauen en selvsagt gjest, der satt han og førte en lun passiar med de eldre samt så med fornøyelse på at ungdommen moret seg. Deres eneste datter ble gift med presten Aas til Gjerstad.

Guldholmen kaltes den del av byen som lå ved siden av Bauens; her bodde en organist Berg, som også var dansk, hans hus ble senere kjøpt av skipsfører John P. Johnsen. På Guldholmen bodde også en tømmermann, som het Salomon, han eide et lite fartøy. På Volden var der flere hus, hvor bønder og arbeidsfolk som kom til byen tok inn. På den andre siden av Volden løp Møllerbekken, som lå ganske åpen, og da rennestene samt mindre godt luktende avløp gikk i den, så utbredte den om sommeren en avskylig stank.

Like nedenfor Volden var to store haver, tilhørende Hauge og Steen, disse ble senere kjøpt av kommunen og utlagt til torg. I en gate som gikk ned fra torget og til bryggene, lå på den ene side mindre hus, som beboddes av arbeidsfolk, samt et par store haver som senere solgtes til byen og private. Den første som oppførte hus her var kjøpmann A.Halvorsen; det var et smukt enetagers hus med pen beliggenhet, han drev i flere år krambodhandel; senere kjøpte han gården Nødenæs. I samme gate bodde Vrold Dreier, han holdt flere svender og hadde meget arbeide; thi etter at freden var avsluttet, ble her et livlig skipsbyggeri, og flere store fartøyer gikk på vannet, de ble mest satt i fart på Holland og Øster-sjøen. Så gikk det en gate, som begynte i Kjæret, der bodde en vestlending – Knut i Kjæret – han eide flere løkker, som gikk helt opp til kirkegården, disse hadde han for det meste opparbeidet selv. Eiendommen gikk senere over til skipsfører Søren Larsen, som tok Knut i forlaug. og i denne familie er eiendommen ennu med untagelse av det, som er frasolgt til kommunen og til private byggetomter. Nedenfor gaten var flere mindre hus, hvorav flere hadde uthus og låver.

Bakom husene lå en åpen plass som kaltes Tollerhaven. En mann ved navn Tellef Frøyna hadde kjøpt Hasdalen, hvilken eiendom senere gikk over til hans sønn T. Tellefsen. Bakenfor husene nedover gaten lå flere store haver – det var ingel mangel på tomter her i gamle dager. Lenger nedover i gaten bodde garver Gahr, samt jomfruene Winter, deres hus ble senere solgt til seilmaker H.Sivertsen. Ved siden lå casserer Falds hus, senere Chr. Schacks og seilmaker Brodals, senere Paul Tharaldsen – og så kom man ned til bryggen.

—————————————————————————————————————————————————–

Erindringer fra gamle Østerriisøer

Del 4

Ved siden av Hølje Scheen og Chr. Muldrops gårder lå et lite rødmalt hus tilhørende kjøpmann S. Sønningsen, til huset hørte pakbod og krambod; der lot Sønningsen senere oppføre en større gård, som kjøpmann C.H. Thiis kjøpte. Innenfor der sto Apoteker Scheens gård, i den var byens fineste hotell, hvor de få utenlandske handelsreisende tok inn – innenlandske handelsreisende var der ingen av i de dage. Der var også ofte utsalg av manufakturvarer fra Kristiania, hvor byens damer kjøpte sine fine silkekjoler, wienerschwal og andre modevarer, thi slikt ikke fantes i stedets butikker.

Imellom Sønningsens og Scheens gårder lå en åpen tomt hvor skipsreder Busch lot oppføre en større gård. Bryggene besto for største delen av bolværker med planker over. Like ut for Sønningsens gård ble det dog kostet en stenbrygge, hvor fiskere og makrelbåtene la til. Like ved bryggen lå gamle kjøpmann Payckens gård; han var byens stortingsrepresentant. Angående byens første stortingsrepresentant kan medeles: Som debuteret til riksforsamlingen i 1814 møtte Henrik Carstensen. På Stortinget i 1815 og 16 møtte kjøpmann Johan D. Borthig og på tinget i 1821 – 22 og 27 – 28 møtte Paycken; han døde i 1830. Risør og Kragerø hadde på den tid felles stortingsmann, dette varte til 1836. Stortingsvalget gik imidlertid meget gemytlig for seg, der var ikke tale om høyre eller venstre. Nei, når valgmennene var samlet i Kragerø valgtes stortingsmann og supleant derfra, og når de var samlet i Risør, ble representasjonen herfra. Som overfor nevnt døde Payken i 1930; han døde plutselig og etterlot seg ingen barn. Eiendommene – foruten gården i byen eide han den såkalte Payckens løkke ved Tjernet – tilfaldt en søster Madam Tothammen.

Ved siden av bodde Peder Jensen; han lot bygge skipet «Østerriisøer», som senere ble solgt til Arendal. Så kom Simon Simonsens gård; dette var en av de største gårdene i byen, hadde store tilbygninger og gårdsrum. Simonsens datter ble gift med presten Abel i Gjerstad – foreldrene til den bekjente matematiker Abel. Kjøpmann Jens Engelsgaard kjøpte senere Simondsens gård; han drev tobaksfabrikk og lot oppsette en mølle på bryggen; den ble først drevet med hest, men siden skulle den drives med damp, hvilket dengang var noe ganske nytt. Imidlertid gikk Engelsgaard kunkurs, og møllen kom ikke videre: Hans sønn Søren drev deretter en tid en liten krambodhandel, senere flyttet familien til Trondhjem , hvor en sønn av Engelsgaard ble en meget bekjent øyenlege.

I en mørk bakgate overfor disse gårde sto en lang rødmalt gård som tilhørte Peder Brun og ovenfor var flere mindre hus, hvor sjømenn og håndverkere bodde. Like overfor Peder Brun bodde skipsfører J.Pedersen, han var gift med en datter av kjøpmann Mastrup og førte et skip for sin onkel Henrik Carstensen. Mastrup bodde nede ved bryggen, han eide sammen med byfogd Tobiesen flere skip, deriblant skipet «Daria» som ble borte på den holandske kyst med mann og mus; mange flinke sjømenn herfra fant med dette skip sin grav i bølgene, likeså en Dyrendahl av firmaet Dyrendahl & Co. i Kristiania, der medfulgte som pasasjer.

I rekken nedover forbi Mastrups kom skipsreder Thor Carstensen; han var en bror av Henrik Carstensen; han og konen døde på en og samme dag; de lå på lit de parade – der brente lys hele aftenen i stuen, og enhver fikk tilatelse til å gå inn å se på. Thor Carstensens gård ble solgt til svigersønnen Mathias Brun. Etter å ha passer en stor have, kom man til kjøpmann Mølbachs store og elegante bygning, hvortil hørte stor brygge, pakboder, haver m.v. Mølbach drev især handel med skåren laft, da han eide Bosvik Bruk, hvor der var sag og mølle. Hele sommeren kunne man se liggende ved hans brygge smakker, som lastet planker og bord, mest for Holsten og Slesvik – disse lande var da danske, og skutene herfra førte dansk flagg, liksom våre fartøyer før 1814.

Forbi denne eiendom gikk der en vei opp til Øvregaten, hvor der var flere hus. I et av de første holdt Kari Hønnebø vertshus og logi. Likeoverfor sto et stort rødmalt hus, hvor Grunde Maler bodde. Derfra gikk det en trapp opp til Bøsen.

————————————————————————————————————————————————————

Erindringer fra gamle Østerriisøer

Del 5

etter Mølbachs hus kom 3 mindre gårder, den første tilhørte kjøpmann H.Svenningsen, som drev trelasthandel, mest med skårne bord og planker, som han skipet tilFrankrike i sin skonnert «Neptunus»; desuten eide han endel av Vafos Bruk i Gjerstad. Senere kjøpte han gården Frydendal, hvor han bodde i mange år, intil han solgte gården til skipsfører Knutsen. Svenningsen var i mange år byens kemner – deretter kom man til et rødmalt 2 etages hus, som Schlytter eide; dette ble benyttet til tolbod, intil staten kjøpte Skjæret og fikk sin tolbod der – ved siden av Schlytter bodde gamle Broger; han var kommisionær for de Danske, hvorav der kom mange herop i de dage, især fra Slesvik og Flensburg; de hadde tillatelse til å ligge ved bryggen og selge alleslags varer i mindre partier; de handlet mest med kaffe, brennevin, smør i små pakker samt andre husholdningsvarer, og hos disse gjorde da gjerne embeds. og andre bedre stillte familier sitt innkjøp, især for vinteren.

Ved siden av Broger lå Lars Nielsens store gård og boder; denne eiendom ble solgt til kjøpmann A.Grøgaard for 3200 spd. Grøgaard eide Nærestad sag på Vegårdsheien og skipet skåren laft, mest til Frankrike. Han eide en skonnert «Alfadur» som forliste på Jæren med mann og mus; den førtes av hans svoger J.Brandi. Grøgaard solgte gården til H.Bang. Ved siden av denne gård gikk en stentrapp opp til bakgate, hvor der var flere hus; dette sted kaltes Kamperhaug; deroppe lå byens første sykehus, en stor rødmalt bygning, som var oppført på en sumpig myr. Der var også flere haver; en av de største tilhørte Assessor Falk.Ovenfor på fjellet bodde byens parykkmaker, Studbendorff, samt flere håndverkere.

På Skjæret eller Skjærholmen – hvor nu tolboden står – bodde i begynnelsen av århundret en kjøpmann Herlofsen; hans kone var søster til byfogd Tobiesen. Herlofsen drev adskillig handel på Kjøbenhavn; etter hans død ble handelen fortsatt av hans enke. Deres datter ble gift med en dansk løytnant Steen, som drev handelen i svigermorens navn; men det gikk sterkt tilbake, og tilsist forkortet han sitt liv. En lørdag i deilig vær hadde han fått en mann til å ro seg utenfor skjærene, og så var han sprunget i sjøen; da mannen kom hjem med den druknedes lue, vakte det stor røre i byen, samme dag gikk skipet «Østerriisør» på vannet.

Herlofsens eiendom ble solgt til staten, som benyttet den til tollbod, posthus m v. Ovenfor Skjæret bodde Einersen, som drev en liten krambodhandel og ved siden av ham Karen Holmen, som tok mot reisende; hennes døtre ble gift med konsul Dufs og kjøpmann Claus Thomesen i Kragerø. Hennes sønn Peder Olsen fikk huset, og der begynte I.W.Prebensen i 1836 sin første butikforetning. Deretter kom man til Kjil Simondsen, hvis hus senere ble solgt til byfogd Tobiesen og drev hans sønn W.Tobiesen trelast og krambodhandel der.

Ved siden av Tobiesen bodde Chr. Furst, som var en sønn av W.Furst; han eide en brigg, som han selv førte; han ble borte både med skip og besetning i Middelhavet – dette ble skjelden befart av norske fartøyer i de dage, og da kun under svensk flagg. Walentin Furst var i begynnelsen av dette århundre byens første grossist og bodde i en stor 3 etages bygning, hvor der var butikk og store kontorer; han eide Kranen, bygde skip og ved sitt skipsværft på Kranen reparerte han mange havarister, deriblant et stort tysk skip, hvis havari løp opp i så stor en sum, at rederiet ikke kunne betale det; det ble da solgt ved auction til byfogd Tobiesen og krigskommisær Tønder i Kragerø. Skipet ble omdøpt til «Skandinavien» og satt i fart på Østersjøen og England og ført av en skipper Aalborg fra Porsgund.En vakker sommerdag kom det store skip fra London forbi her og skulle til Kragerø; mange mennesker var samlet på fjellene for å betrakte det, og hos byfogd Tobiesen var det stort selskap på Frydendal; da kom en underretning om at skipet var strandet i Portørgapet. Losen hadde skulle gjøre et prøvestykke å seile inn Portørgapet istedenfor den litt lengre bortliggende rette innseiling til Kragerø, men han hadde nok ikke beregnet skipets lengde ved svingningen i dette krappe farvann; da så vinden løyet, støtte skipet på en båe – og i de dage hadde man hverken dampskip eller andre redningssaker, så der det sto ble det stående. Ruinene kan ennu sees.

————————————————————————————————————————————————————

Erindringer fra gamle Østerriisøer

Del 6

I gaten utover kom man først til Rådhuset, en 2 etages bygning hvortil en høy trapp førte opp. I første etage var arrestlokaler til gården samt bolig for underfogden, som på den tiden het Hedemark, senere kom det en som het Alm. I andre etage var en stor sal – byens eneste festivitetslokale – same flere småværelser, hvor mindre møter holdtes; over taket kneiste et firkantet tårn med ur, som viste til 4 sider. På rådhussalen spiltes ofte komedie av byens damer og herrer; hvilke mangen gang var meget gode og morsomme. Før kirken ble oppført, skal der på denne plass, hvor rådhuset sto, ha vært begravelsesplass eller kirkegård.

Vis a vis for rådhuset bodde Madam Høygaard, hvis svigersønn Gade drev en liten krambodhandel. Denne gård ble senere solgt til apoteker Knudsen. Fra Apoteket gikk en trebrolagt gate opp til Kamperhaug, i den gaten bodde doktor Kindt og senere kjøpmann Niels Juell, som holdt klubb for byens honoratiores. Likeoverfor lå der et langt rødt hus, hvor urmaker Thiis bodde og ved siden av Kindts sto Chrisoffer Hedemarks med flere mindre hus, hvor der mest bodde sjøfolk.

I gaten utover fra Rådhuset bodde losoldermann Hauge i et pent 1 etages hus som senere ble solgt til kjøpmann Carl Sivertsen. På den øvre side, et lite stykke fra denne gård lå kateket Juells lille smukke hus. Hans kone – Mor Juell kalt – var bekjent for sin store godgjørenhet og tjenesteferdighet mot alle nødlidende. Juells hus ble senere solgt til skipsfører Hans Hauge. På den andre siden av rådhuset sto en stor gård som tilhørte Joh. Juell, der var borgerklubben, før den ble flyttet til Niels Juell; denne gård ble senere solgt til Doktor Brincten.

Nede ved bryggen bodde presten Schanche og senere hans svigersønn Ths. Thiis, som drev trelasthandel, især med hollendere. Senere bodde toldbetjent Simers der. Ovenfor losoldermann Hauge sto en større 2 etages bygning hvor toldbetjent Joh. Furst bodde; dette hus ble senere solgt til megler Haslund. På bryggen sto kjøpmann Ellefsens store 2 etages gård og store pakkboder. Denne familie skulle i forige århundre ha vært ansett som den rikeste og fornemste i byen. I denne gård bodde senere losoldermann M.Brun. Og på fjellet der ute, hvortill en høy stentrapp førte, bodde løytnant Sclytter som var ombord i en av de kanonbåter som var på vei til Lyngør, da kampen sto mellom «Dictator» og «Najaden» i 1812.

Ved siden av Schlytter bodde toldbetjent Østergaard. Når man fra gaten gikk opp en liten bakke, kom man til kjøpmann Bush, som drev en krambodhandel og trelasthandel; i samme gård bodde skomaker Rønning. Ved Bushs død ble huset solgt til skredder Christensen. På bryggen nedenfor bodde overtollbetjent Fleicher i et nytt hus, som tidligere var oppført av skredder Christensen.

Nede på brygene og utover var der store tomter hvor Jufferts og bjelker lå oppstablet. Ovenfor Bush’s gård var et lite torv eller åpen plass, som hadde vært benyttet til ekserserplass for byens borgere, på begge sider av denne plass var smukke gårder tilhørende kjøpmann Mads Thiis og megler A.Thiis. På den øvre side var der mange mindre hus med trange smug imellom, og derfra gikk veien opp til Varden, som dengang liksom nu var utkikksplass utover sjøen. Ved siden av Mads Thiis bodde skomaker Lein, han var byens fineste skomaker og drev en ganske pen forretning. Nedenfor litt lengre ute bodde grosserer Dyrendahl, hvilken gård senere solgtes til kjøpmann H.C. Østgrøm, som igjen solgte den til Ths.Thiis. Utenfor nede ved bryggen, bodde Bernt Andersen, senere Claus Them; han kjøpte et skip «Josefine» fra Kragerø, som han førte i mange år, senere flyttet han til Drammen. I gaten ovenfor var der flere pene huse, som tilhørte snekker Wichman, Cr. Danielsen m.fl. Byen lenger utover står ennu vesentlig uforandret, da den ikke berørtes av den store ildebrann i 1861.

SLUTT

————————————————————————————————————————————————————

Her følger noen forklaringer på enkelte ord som er brukt i føljetongen:

Wienerschwal var en spesiell type åttekantede sjal som ble brukt som hetter/hodeplagg fra starten av 1800 tallet
Pott, gammel volumenhet for flytende varer.I Norge fra 1824: 1 pott = 0,9651 l (liter)I Danmark-Norge fra 1683: 1 pott = 4 pæler = 0,9681204 l

Assessor vart i eldre rett nytta som tittel for ein juridisk embetsmann som var medlem av ein kollegial domstol.I Danmark-Noreg vart emninga først brukt om dommarane i overhoffretten og høgsterett. Frå 1797 vart tittelen assessor også brukt om dommarane i stiftoverretten, og i det sjølvstendige Noreg frå 1814 om dommarane i høgsterett. Assessortittelen vart i 1927 avløyst av nemninga dommar.

Juffer(t), m. (holl. juffer, jomfru), forholdsvis smekkert tømmer, trolig firkanttelgjet, eksportert blant annet til Holland og brukt i stillaser, til avstiving og liknende. Juffer(t) var visstnok tykkere enn sperrer og i regelen også lengre. Dobbelte juffer(t)er var tykkere enn enkelte juffer(t)er. (A. Bugge: Den norske trælasthandels hist. II s. 340, 342; Woordenbock der nederlandsche taal VII, 1 sp. 486.) H.W.

Kateket (fra gresk: κατηχεῖν (kathekein), «undervise») er en kirkelig tjenestemann eller -kvinne som i første rekke er lærer.I oldkirken var kateketen lærer i katekisme eller troslære for dem som skulle døpes.

Losoldermann Overlosdistriktene var delt inn i losoldermannskap fra 1720. Losolder-mennene var overordnet losene. Los-oldermannstillingene var ofte kombinert med andre stillinger, særlig i havne-vesen, toll-vesen eller i privat kystfart.
Bolverk er nedrammede påler av tre, jern eller betong som brukes langs bredden i havneanlegg, kanaler og elveløp for å hindre at grunnen glir ut.

Reklamer

april 11, 2015 Posted by | HOVEDSIDE | Legg igjen en kommentar

Samsø

mars 18, 2015 Posted by | HOVEDSIDE, VIDEO | Legg igjen en kommentar

NARVIKENS BÅTBYGGERI

Båtbyggeriet i Narvika hadde et nærmest legendarisk rykte for å bygge båter som kunne klare det meste. Historien under er hentet fra Nedenes Amts Tidende onsdag 22 juni 1898. Bildet fra avisen er av svært dårlig kvalitet, men jeg håper å få tak i en bedre utgave av bildet ved en senere anledning.

Narvika båtbyggeri 1898

Når man fra Risør reiser innover den smukke Søndeledfjord, vil man, når man kommer ca 3/4 mil inn i fjorden – gjennom et snevert fjeldfar se våningshusene i Narviken. Stedet er ganske eiendommelig. Innløpet som er omgivet av fjeld på begge sider, er kun 60 meter bredt. Men når man kommer gjennem denne snevring, er man inde på en dyp og rummelig havn, som gir plass for en hel skipsflåte. Det store baseng er, med undtagelse av det trange innløp lukket av fjeld til alle sider. Inne i bassengets bund  ligger det bekjente båtbyggeri, der tilhører Nils Eriksen.

Det er betydelig virksomhet, som år om andet er utfoldet på Narviken, siden Nils Eriksen i 1864 bygget den første båt – over 150 losbåter er senere gået på vandet, desuten endel skøyter, fiskekvaser og lystbåter. Hvor mange skipsbåter, sjekter og mindre båter, som er bygget, er der intet tall på, og dertil kommer tallrike reperasjoner. Men det er især losbåtene som har gitt Narvikens båtbyggeri dets renome, og på denne sin båtform har Nils Eriksen lagt meget og skarpsindig arbeide. Narvikbåten er sterk, beregnet på å trosse Skageraks krappe sjøer, på å seile godt og fremfor alt på å beskytte menneskeliv. Derfor søkes den fremfor noen annen til den harde losbedrift – til frelse av mannskap og fartøy.

Når sjøen raser og brøler mot skjærene, så skjærgården står i brått, når stormen tuter og bulder overdøver nødskuddene, og koner og barn vånder seg i gråt og fortvilelse for sine kjære, når kysten blir som den visse grav for den sjømann, som er så ulykkelig å ligge inn mot land i en forykende oktoberstorm med snedrev å kulde – – da er Narvikbåten i sitt rette element, da fører den seirig kamp, og først etter en slik kamp forstår losen og fiskeren fult ut å vurdere dens utmerkede egenskaper. Den har frelst mer enn en los og ført mer enn et skip, som syntes viet til undergang, inn i sikker havn.

Båtbyggeriets innehaver Hr. Nils Eriksen er født i 1837 og er således nu en eldre mann – men ungdommelig som få i sind og skind og ualminnelig interessert i sin bedrift – så den bestandig er på høyden med alle de forbedringer, som tiden fører med seg.

Den båt der på bildet sees ligge under seil, er Losbåt Nr 1 av Risør, tilhørende Los Andreas Ellefsen Osmundhavn, den er en av de sist bygde båter på Narviken og gikk på vannet sent ifjor høst. I januar i år besto den en generaldyst, som viser hva Narvikbåten duger til. På en lostur 3 mil av land – i en forykende S.V. storm – fikk den en bråttsjø som slo båten fulstendig over ende og begravde den i sjøen – Båten reiste seg og hadde ingen anden skade en mistet litt av listen overbord – men Losen hadde tørnet mot et eller annet og fått tre ribben brukket.

Dette er historien i sin helhet slik den er gjengitt i avisen NAT

—————————————————————————————————————————-

Nils Narvik har  en kopi av  boken som viser bestillingen av los skjøyta , der vi kan se  at der er bestilt «En Lodsjóeite til Andreas Elefsen Aasmundshavn.
24 fod i kjølen., pris kr 1400,00

Bestilling av los skjøyte

Han forteller også at på den tiden da skjøyta ble bygget, hadde de fleste arbeiderne på båtbyggeriet en lønn på kr 2,50 pr dag.

——————————————————————————————————————————————————–

Losbåt Nr 1 som tilhørte Andreas Ellefsen eksisterer  ikke  lenger. Det ble satt inn motor (på tredvetallet ?) og båten ble brukt som reketråler  med navnet  Fram, (AA4-S). Ca. 1950 havarerte motoren og båten ble seilt til land på trålen. Den lå flere år ved brygga på Åsmundhavn før den ble trukket inn på stranda og kjølmarken overtok. Losbåt Nr 1 er bare en av mange Narvikbåter som er forsvunnet i årenes løp, noen forliste, mens andre råtnet bort. Det ville bli for omstendelig å ta med alle båtene som er bygd ved Narvika båtbyggeri i denne bloggen, og jeg vil derfor nøye meg med å omtale noen av den som fremdeles er i bruk.

——————————————————————————————————————————————————-

Narvikskøytene er fremdeles å finne selv i våre dager. Skøyta «Hellø» bygget på Narvika i 1904 er for tiden ( Mars 2015) under restaurering på Risør Trebåtbygger. «Hellø» er bygget i 1904 for en fisker i Høvåg. 10 fot i kjølen. Pris kr 1700

Hellø 2————————————————————————————————————————————————————

Utenfor Risør Båtbyggeri  ( Mars 2014) ligger også los skjøyta «Immanuel» å venter på å bli restaurert. Båten er bygget i 1905. I ordreboken til Nils Erik Narviken står det : No 73, En Lodsbaad til lodserne i Lyngør – 25 fot i kjølen, Pris kr 1700.

Nr 73 er det siste ordrenummeret i 1905

Båten ble bygget for de tre losbrødrene Jensen på Lyngør, Johan,Nils og Jens og båten fikk navnet «Immanuel» – «Gud med oss». «Immanuel» var i trofast tjeneste hos losene på Lyngør helt frem til begynnelsen av tredveårene. Etter dette ble det en tilværelse som tråler og brønnbåt .  Hisøy undomsskole kjøpte båten i slutten av 1983. Båten eies i dag av stiftelsen Immanuel

Immannuell 2———————————————————————————————————————————————————–

Losskøyta «Dagmar»

Losskøyta «Dagmar» ble bygd som byggnummer 47 av Nils Eriksen Narviken, Søndeled, i 1900 for los Martin Nilsen på Rauane ved Kragerø. I 1912 ble losskøyta solgt til Flekkerøy Loslag, der den var i tjeneste frem til 1934. Den ble da overtatt av los Thor Christiansen på Flekkerøy, som benyttet den i fiske frem til 1957. I 1959 ble den solgt til los Harald Palmqvist i Göteborg, som utførte omfattende restaureringsarbeider på fartøyet.

I begynnelsen av 1980-årene ble losskøyta kjøpt tilbake til Norge av Ingeborg N. og Sigurd U. Bjørnstad i Oslo, som benyttet den som lystfartøy inntil 1993. «Dagmar» fikk installert en 10 Hk Grei i 1908. Da Palmqvist overtok båten ble motoren fjernet og skøyta seilt uten motor frem til 1976. I dag er det installert en 31 Hk Solé Diesel.

«Dagmar» ble i 1993 overtatt av Stiftelsen «Dagmar Los» i Kristiansand og i 1999 overlatt til Bragdøya Kystlag i Kristiansand.

————————————————————————————————————————————————————

 Vega.  Bygget i Narvika i 1905. Hjemmehavn er nå i Sandvika

Vega————————————————————————————————————————————————————

En annen Narvik skøyte som fremdeles er under seil er «Emilie»

Emilie er en liten losskøyte, bygget av Nils Eriksen i Narviken i Søndeled i 1903.

Årsmodell1903Lengde33 fot Bredde335 cm Dybde 120 cm.

———————————————————————————————————————————————————–

mars 12, 2015 Posted by | HOVEDSIDE, LOKALHISTORIE | Legg igjen en kommentar

Losgutten

Historien er hentet og gjengitt  fra Nedenes Amts Tidende  Lørdag 29 oktober 1898,

Sitat:

Risør.

En vidunderlig redning.

Los Andreas Ellefsen av Risør  ble forleden aften satt ombord i et fartøy bestemt til Kragerø. Losgutten – hans sønn – skulle da alene følge etter med med losbåten. Været var stormende, regnfylt og tåkefylt, så intet kunne sees. Da losgutten med båten trodde at være rett utfor Kragerøgapet, holt han av og kom like opp i brått og brann. Båten støtte voldsomt to ganger og var nesten begravd i brenningene, så gutten kravlet seg opp i masten – men så med en gang blir båten som ved et under, slynget over bråttet og inn i smulere farvann. Gutten fikk ut et anker, men måtte hele natten holde båten fra land med en stake,forat den ikke skulle sønderslås. Om morgenen kom loser fra Portør og hjalp ham. Det var en drøy tørn for den unge gutt, og man må uvilkårlig minnes Bjørnstjerne Bjørnsons ord når han sier.

» Og mangen liten gutt

som red på hvelvet hjem til slutt,

når far var satt ombord,

hann burde hatt et ord»

Losbåten fikk adskillig skade på stevn og kjøl. Men når den greide en sådan medfart, så var det, fordi den var synkefri og av Nils Kristian Narvikens bekjente sterke og solide bygning.

Sitat slutt.

————————————————————————————————————————————-

Ann-Mari Rustad forteller at det var sønnen Reinert som var losgutt da båten nesten havarerte ved Portør i oktober 98. Han var losgutt med sin far til han dro til Amerika i 1903. Reinert, ble senere los i Risør.

————————————————————————————————————————————

Hjemmet til Reinert Andreassen ( Ræinæt los) i svingen mellom Nygata og Steinramla

Reinerts hus

mars 11, 2015 Posted by | HOVEDSIDE, LOKALHISTORIE | Legg igjen en kommentar

RISØR AKVARIUM

Risør Akvarium er sørlandets eneste saltvannsakvarium. Akvariet er hjem for 100 arter og 500 forskjellige fisk og sjødyr.

mars 2, 2015 Posted by | HOVEDSIDE, VIDEO | Legg igjen en kommentar

Risørs samling av gamle forladningskanoner

januar 19, 2015 Posted by | HISTORIE, HOVEDSIDE, KANONENE I RISØR, LOKALHISTORIE, VIDEO | Legg igjen en kommentar

SHANTY, sangen fra havet

WALKING THE CAPSTAN 1

SHANTY

Et utdrag fra et shanty kåseri jeg hadde  på Norsk Maritimt Museum noen år tilbake.

Shantyen Whiskey Johhny. Whiskey  er vel noe de fleste sjøfolk har et forhold til. Her forsøker undertegnede å formidle denne shantien på et kutt fra en plate produsert for Arbeidernes opplysningsforbund i 1978.   Fler eksempler  på shanties og frivaktviser finner du nederst på siden

Shanties var arbeidssanger som ble sunget om bord på seileskutene for å få et arbeidslag til å jobbe unisont, som for eksempel når de skulle sette seil, hive inn ankeret eller lense skuta. Arbeidssanger for å forene kreftene i et arbeidslag er  ikke noe som bare er forbeholdt sjøfolk. Andre yrkesgrupper har sine egne sangtradisjoner, som for eksempel kabeltrekkerne og rallarne. Det som er helt spesielt med shantysangen er at den er uløselig knyttet til havet og seilskutene. Omkring 1850 hadde Norge ca 4000 skip i fart, og i 1876 var det registrert ca 60 000 sjømenn på norske skuter, og så sent som i  1908 var det fremdeles 5742 seilskip under norsk flagg, så det er ganske sikkert at shantysangen har runget over mange norske skipsdekk i de hvite seils dager.
En ekte shanty er  er diktet ombord av sjøfolka selv.
Vanlige folkesanger kan ofte knyttes opp til et bestemt land og sted, og i mange tilfelle til og med et lite distrikt innenfor noen få kilometers avstand. Shanties derimot svært vanskelig å stedfeste med sikkerhet.
De fleste av dere har vel en eller annen gang hørt shantysang med maskuline testosterondampende baryton stemmer hos både forsanger og kor og med pålagt klang, og heftige arrangementer fra et klassisk eller folkelig orkester.. Bruce Springsten har spilt inn en svært folkelig utgave av shantyen ”Pay me the money down” og til og med vår egen Sissel Kyrkjebø har spilt inn shantyen Shannandoah. og det er vakkert og underholdende og gir en romantisk nostalgisk atmosfære. Men sannheten er at sjøfolka foretrakk tenorer eller andre høyfrekvente stemmer som forsangere. Baryton stemmene fra mannskapet når de samlet stemmet i med refrenget kunne nok høres lange veier, men den enslige stemmen til forsangeren når han sang soloverset måtte høres gjennom lydene fra vinden og havet, og til dette var en høyfrekvent stemme bedre egnet.

Hvor kommer ordet Shanty fra?

Ingen vet med sikkerhet hvor ordet shanty stammer fra, men det er to teorier som har blitt hengende.Den ene er at ordet stammer fra det Franske ordet Chantey som betyr å synge. Den andre og vanligste oppfattningen er at ordet Shanty er hentet fra de fargede slavenes brakkebyer i Amerika eller Vest India. Disse brakkebyene ble kaldt ”Shanty towns” en av begrunnelsene for at det må være slik, er at det engelske ordet Shanty skrives med S, mens det franske ordet Chantey, som betyr å synge skrives med C, men jeg er ikke så sikker lenger. Det kan utmerket godt ha blitt slik fordi sjømannen (eller hvem det nå måtte være) som skrev ned ordet første gang ikke kunne skrive fransk og dermed kom i skade med å skrive det med S istedenfor C. En tredje teori er at ordet shanty kan ha oppstått sammen med Amerikanske tømmerhoggere, jernbanearbeidere, båtbyggere og sjømenn på midten av 1800tallet. Dette var en røff gruppe med hardføre omstreifende arbeidere som bygde sine enkle hytter som ble kaldt shanties på stedet der de arbeidet. I disse hyttene eller skurene drakk og sang de på den lille fritiden de hadde. Siden de bodde i enkle hytter eller skur som ble kaldt shaties, så ble menne kaldt shantymen. I 1800 tallets Amerika så var Shantyman synonymt med tømmer hogger. Og sangene de sang i sine enkle hytter ble kalt Shantysongs

Hvor gammel er shantytradisjonen?

det er vel godt mulig at til og med vikingene hadde en form for sang eller verserim når de rodde sine langskip for å røve vakre jomfruer eller andre nyttige ting, og Dominikaner munken Felix Fabri som reiste med en skute fra Tyskland til Palestina 1493 skriver at: ”sjøfolka sang mens de arbeidet og at det var et samspill mellom en som sang solo og at de andre sjøfolka svarte. Det henvises også til andre kilder og det skal finnes litt tekst, men så vidt jeg vet er det ikke skrevet ned noen melodier og vi har etter min mening ingen beviser for at det er shantysang slik vi kjenner den i dag.  Jeg har truffet mennesker som hardnakket mener de kan tidfeste en shanty til 16 eller 1700 tallet fordi melodien er fra denne tiden, men det behøver slett ikke være sikkert fordi vi må tenke på at sjøfolka ofte tok med seg en folketone fra sitt hjemland eller ”snappet opp” en populærmelodi som hadde en god rytme å jobbe til fra et danselokale eller kneipe ett eller annet sted i verden og satte en ny tekst til den. Så det har vist seg at det i praksis er svært vanskelig å med sikkerhet komme lenger tilbake enn til begynnelsen av 1800 tallet. Stan Hugil som må sies å være en av de største autoritetene på området (Hvis ikke den aller største) har klart å komme tilbake til 1811 med sikkerhet. Grovt regnet kan vi si at shantytradisjonen slik vi kjenner den i dag strekte seg over en hundreårsperiode fra ca 1820 til 1920. og at den naturlig nok forsvant etter hvert som dampskipene tok over.

Sang man shanties på alle typer seilskip?

Jeg tror ikke det. Jeg tror shantyen hovedsakelig ble sunget om bord i skutene tilknyttet handelsflåten. På de store ”sliterne” med stor rigg og lite mannskap. Man tror faktisk at det var nedskjæringen på mannskapet kombinert med økningen i skipenes størelse som utviklet shantysangen slik vi kjenner den i dag.(det var der den kom til sin rett og hadde mest effekt)Så kan man spørre seg hvorfor. Vel, 16 og 1700 tallets kapere, oppdagelses reisende og hvalfangere var riktignokk små sammenlignet med skutene på siste halvdel av 1800 og begynnelsen av 1900, men de hadde mye mannskap.. De var faktisk bemannet i en slik grad at man ikke trengte den ekstra ”given” som shantyen ga, og som ble så viktig for senere generasjoners ”dypvannsseilere” , det er jeg sikker på. Det var så mange mann om bord at de kunne sette hvilket som helst seil uten nevnverdige anstrengelser.
En Ostindiafarer ( som for eks Gøteborg) fra 1700 tallet hadde 100-150 mann om bord. Hvalfangerne hadde også mye mer mannskap en de trengte for å seile skuta. Foruten sjøfolk hadde de flensere, harpunerer, romannskaper til hvalbåtene og mannskap til å stelle med hvalolja. I marinen var det så vidt jeg vet ikke lov å synge shanties. Det er mulig det kan ha vært litt sang på de mindre fartøyene der disiplinen enkelte ganger ikke var så streng, men i hovedsak var det ikke mye sang om bord på orlogsfartøyene.Dessuten var også marinens skuter overbefolkede.I tillegg til sjøfolkene var det kanonmannskaper og marinesoldater. Det kunne være flere hundre mann på en eneste skute. Klipperne i siste halvdel av 1800 tallet var også overbemannet når de kappseilte med te fra kina. (enkelte hadde doble mannskaper eller mer) Det kunne være bortimot underkant av 50 mann om bord på en klipper som hvis den hadde vert i vanlig fart hadde vært seilt av et mannskap på 15-16 mann. Så det er tvilsomt om de brydde seg med å synge shanties, og de diktet ikke noen nye. Men, på et av de store handelsskipene som pløyet verdenshavene på siste halvdel av 1800 tallet var hver eneste mann viktig. De hadde lite mannskap i forhold til størelsen og jo mer synkront mannskapet kunne jobbe sammen, dess mer effektivt ble jobben utført, og shantyen var et utmerket verktøy til å få dette til. En av de gamle seilskuteskipperne i Risør sa da også at ”En god shanty er som ti mann ekstra på et rep

Hvem var han så denne shantysyngende sjømannen?

Før vi går videre til tekstenes innhold og hvordan en shanty er bygd opp tror jeg det kan være nyttig å bli litt bedre kjent med 1800 tallets sjømann Den typiske sjømann rundt midten av 1800 var vel som andre mannsdominerte yrkesgrupper fra samtiden, Romantisk stolt og vulgær. Og kom fra en familie av bønder, fiskere eller sjøfolk med en heller dårlig skolegang. I kystbyene så var det langt fra arbeid til alle Å ta hyre var ofte den eneste muligheten for mange av ungdommene til å tjene til livets opphold. Det å dra i langfart hadde nok også et romantisk drag over seg på de unge guttene som sikkert hadde hørt de gamle fortelle fra fjerne havner.om eventyr og spenning og om kameratskapet og arbeidsfellesskapet ombord. Sannheten var nok at det var mer slit en det var romantikk Lønnen var lav,maten dårlig, arbeidstiden lang og soveplassen fuktig Rundt Cape Horn jobbet han i så godt som mørke hele døgnet. Ut i uvær å jobbe i vann opp til brystet. Hvis de skulle berge forseil som klyver og jager så måtte de i grov sjø holde pusten hver gang klyverbommen dukket dem under. Eller opp i riggen og slite med frosne seil så stive som treplater. Ofte var ikke snakk om å få skiftet til tørt tøy, det var heller snakk om å ta på seg det tøyet som var minst fuktig. De byttet ut stroppene på sydvesten med stropper av flanell fordi de var mykere og ikke skar seg inn i huden. Rundt anklene og hånleddene holdt de vannet ute med stropper som de kalte for ”soul and body lashings” det vil si surringer for kropp og skjel.Som om dette ikke var nokk så ville sjømannen hvis han ikke forliste, falt ned fra riggen eller falt over bord, før eller senere komme til en eller annen havneby der han under sitt korte opphold kunne risikere å bli lurt av handelsfolk, ranet av ei hore, pådra seg en eller annen venerisk eller tropisk sykdom eller dopet ned og send om bord på et fremmed skip som trengte mannskap. Alt dette tok han med stoisk ro.Det var bare slik det var. Ferdig med den saken. For en stund tilbake fant jeg en bok på skuteklubben i Risør, og den gir nok kanskje et bra tidsbilde av sjømannen på siste halvdel av 1800 tallet ( Jeg gjør oppmerksom på at selv om dette er vanskelig å forstå i våre dager, så er dette en seriøs legebok=. Den heter:

Hornmans Lægebog for søfarende.

Vejledning til en forbedret sunhets og sygepleje i Handelsskibe utgitt 1892.

Der står det å lese: Sitat

Den danske matros må i det hele anses for sund og kraftig på sjel og legeme, især innen han er blitt for gammel i sin stand. Han er utholdende, fordringsløs og trofast, Lettsindighet, sorgløshet og likegyldighet for sit eget velvære er matrosens hovedfeil, og som en følge av disse hefter det seg tre store onder ved standen. Nemlig drikkfeldighet, mangel på sans for renslighet og sterkt utviklet sanselighet (forplantningsdrift) Sitat slutt.

Jeg har vært såpass mye sammen med sjøfolk og fiskere at jeg kan godta noe av det som Hornmann skriver, bortsett fra dette med mangel på sans for renslighet. Jeg tror ikke jeg har truffet en urenslig sjømann, men det kan vel godt være at ikke Hornman selv har vært til sjøss, og hvis han var det så var det nok ikke som vanlig matros. Det er nemlig et element som vi ofte glemmer. Selv om vi har seilskuter enda i form av skoleskipene, som blir seilt akkurat som i gamle dager, så er de oppdatert med våre tiders bekvemligheter, og det viktigste, De er IKKE lasteskuter. Det er noe som mangler, og det er luktene. Alt om bord lukter som skuta. Til og med mannskapet. Hvis tøyet ikke får tørke skikkelig så vil det lukte muggent, Osen fra parafinlampa. Lukta fra lasta og bunnvannet. Alt setter seg i klærne og på kroppen til folka om bord. Og de selv blir så vant til denne lukta at de ikke legger merke til den. Det kan jeg skrive under på. I ungdommen så var vi fem mann på en liten sildesnurper ut kanskje tre fire uker av gangen Stuet sammen i en liten ruff med et lite emaljert vaskevannsfat på deling vinterstid..Og vi blei kastet ut av mer en en kneipe fordi vi lukta så bunnvann. Men nok om det, tilbake til sjømannen.

selv om vi kan lese om late dager i pasaten og at han sang frivaktviser på fritiden, og til tider også laget skutemodeller eller makrame om bord, så var vel det med fritid nokså stusselig sett med våre dagers standard. Livet om bord var stort sett en endeløs rekke med vakter. Det var heller ikke ansett som sundt at mannskapet hadde for mye fritid .Det var rett og slett ikke ansett for å være bra for helsa, man burde rett og slett ha noe å gjøre hele tiden I den samme legeboken (Hornmans Lægebog for søfarende) står det å lese. Sitat:

Fordeling av Arbeide og hvile.

En passende Fordeling av arbeide og hvile som er en viktig betingelse for et sundt liv, er ofte uopnålig i et handelsskip, hvor der i mange tilfelle må være et betydelig misforhold mellom arbeide og arbeidkraften. Matrosen må derfor ofte tage søvn og hvile, ikke når han trenger til dem, men når han kan få dem, og det liv han sedvanlig fører, består i en regelløs avveksling mellom overanstrengende arbeide og trettende ledigang, hvilke begge lett kunne virke skadelig på hans helbred. Om dette kan forebygges, vil derfor en del være avhengig om kapteinen viser den omhu for sine folk, at han skåner dem, hvor han kan, og skaffer dem passende arbeide i ledige timer. For meget søvn giver tykt blod, gør døsig, befordrer fedme og dovenskap. For lite søvn virker svekkende både på sind og legeme Sitat sluttSlik var altså forholdene den typiske sjømannen når han i sin beste alder seilte foran masten.

Hvor hentet de tekstene fra?

Sjøgutten diktet sine shantytekster utfra ting han kjente til. Livet om bord eller i land. Jenta han traff på ei kneipe i en eller annen havneby. Skutas beskaffenhet. Skipperens og offiserenes duglighet eller udugelighet. Eller historiske hendelser til lands eller til vanns . Som oftest var de romantiske eller dramatiske

Når han skulle lage en tekst, så måtte han jo først finne et emne.

. Vanligvis var det et dramatisk tema der action var viktigere en dyp filosofi. Noen ganger sang han om skuta, hennes skjønnhet fart og sjødyktighet eller sjøudyktighet. Men vel så ofte sang han om tragedier som forlis, stormer, sjøslag, mytterier eller en brå og grufull død og ikke å forglemme kvinnfolk. En eller annen forfatter skrev da også at ”tekstene er det rene nonsens” noe de også ofte er, men de var ikke diktet med tanke på kunstnerisk kvalitet. De var diktet for å holde rytmen i arbeidet og humøret oppe.

Rytmen var viktig for å få alle til å jobbe synkront, men teksten var også viktig. Det viktigste med teksten tror jeg var å skape en god atmosfære ved hjelp av humor , og det er den røffe vulgære humoren til sjømannen vi ofte ser i tekstene. De diktet tekstene der og da, og det var ikke meningen at de skulle bli skrevet ned noen gang. Det har antagelig vært hundrevis hvis ikke tusenvis av tekster til hver eneste shanty, og så ble tilfeldigvis en av dem skrevet ned. Dette gjelder selfølgelig soloverset. Det var et av varemerkene til en god shantymann var jo som sagt at han kunne improvisere vers underveis. En god shantymann var en populær mann, han kunne få opphumøret på mannskapet, og med godt humør så yter man mer. Jeg har også hørt og lest at han til og med kunne få bedre betalt enn resten av mannskapet. Dette tror jeg er en vandrehistorie. Vi må tenke på at sjøfolka, shantymannen inkludert var der for å arbeide og ikke for underholdningens skyld. Hvis det er riktig at han fikk bedre betalt så burde dette gå frem av regnskapene på en eller annen måte, og inntil jeg ser et slikt regnskap så velger jeg å tro at det er en vandrehistorie. Nei, sjøfolka var ikke så nøye på det som moderne litteratur liker å fremstille dem. Shantymannen diktet ofte tekster som var så historisk ukorrekte at de får våre dagers historikere til å gå av skaftene.Han husket kanskje litt historie fra skoletiden eller hadde plukket opp noen historiske bruddstykker her og der å disse bruddstykkene brukte han uten blygsel i sangtekstene. Hvis sjøgutten ville ha Napoleon til å gå over Rocky Mountains eller Andesfjellerene eller Rondane for den slags skyld. Eller at General Tailor ble slått ved Monterey, eller at en skute fra Black Ball Line seilte til Timbuktu, så ble det ganske enkelt slik Jeg tror nok også at de tekstene vi finner på trykk i dag er utsatt for kraftig sensur. Hvis de var skrevet ned slik de ble fremført, så ville de nok ikke ha kommet på trykk fordi de er skrevet ned i en tid da det ikke var vanlig å være så fritalende som i våre dager

Tekstenes innhold.

Vanlige folkeviser skrevet av bønder, gjetere og arbeidere i land ble ofte unevnelige ting kamuflert i teksten. Sjøfolk har alltid hatt en tendens til å kalle en spade for en spade ( noe de fleste av oss har helt til vi snubler i en) Noe som har gjort sitt til at det har vært vanskelig å skrive ned tekstene i original utgave. Sjøfolka brukte ikke bare ord som ikke egnet seg på trykk. Sangene inneholder også en del tvetydige nautiske utrykk som ikke lå noe tilbake for kamuflert sex som ble brukt i folkevisene i land. Dette kunne være hendig å ty til hvis man hadde emigranter ombord eller hvis kapteinen hadde fruen med.. Bare det at skuta ble betegnet som hunnkjønn ga et godt utgangspungt for tvetydigheter. Herfra var det lett og overføre nautiske utrykk til synonymer for flørting, og nedlegging av det svake kjønn, noe som fremelsket den beste (eller verste) fantasien i sjøfolka. Det var jo i sine ”fyrrigste” år at sjømannen ga utløp for sine fantasier.

(To tredjedeler av sjøfolkene som ble registrert i folketellingen 1875 – til og med styrmannsgrad var under 30 år, og fire femtedeler under 35 år. Over halvparten av skipperne var under 40 år. Først når matrosene ”begav sjøen” i trettiårsalderen etablerte de seg med egen familie. Så det var en gjeng med unge ungkarer ombord . Alkohol, sex og forskjellige typer spill var også stort sett den underholdningen de hadde i havnekvarterene i siste halvdel av 1800 tallet, og det er da også flittig brukt i tekstene. Det er ikke mulig for meg å gi en full oversikt over dette temaet, men her er et lite utvalg av ord og fraser som har en nautisk og en erotisk side og som ble brukt av sjøfolka i shanties og frivaktviser. Det skulle ikke være vanskelig for leseren og finne flere hvis han tar en titt på inn holdet i en shanty Kvinnens bryster blir ofte kalt for ”catheads” Den opprinnelige betydningen er to kranbjelker som stikker ut på begge sider av baugen og som ble brukt naå man sikret amkeret. Det engelske ordet ”catheads” commer av at man ofte dekorerte enden av disse kranbjelkene med et løvehode. Spars eller rundholdt som man sier på norsk som er en betegnelse for master og rær ble brukt for å beskrive armer og ben. Og utrykket ”et praktfullt akterspeil” er jo fremdeles i bruk, det samme er ”rund i formene” Og vi har utrykk som ”svulmende forseil” som jeg antar ikke trenger noen forklaring. Og I shantyen ”Doodle Let Me Og” har vi en setning som ”she grabbed me by the Bobstay arm and she wouldn`t let me go” Bobbstay arm er en metallstang som går ned fra midten av klyverbommen for å holde en virre som kalles bobstay og som stiver klyverbommen nedenfra. I shantyen ”Whip Jamboree” har vi frasen; ”Jenny ceep your ringtail warm” Det vil jeg overlate til leseren å oversette på egenhånd. Jeg har mange ganger trukket på smilebåndet når jeg har hørt disse tvetydige frasene bli brukt i shanties som er fremført offentlig, og at publikum ofte ikke har den fjerneste anelse om ordenes egentlige betydning. Skjønt enkelte ganger kan man se på ansiktsutrykket til enkelte av tilhørerne at de har oppfattet budskapet. Det finnes mange flere sjømannsutrykk som ble brukt til å kamuflere unevnelige utrykk og amorøse eventyr i havnebyene, men i hovedsak var sjømannen rett frem i sin vulgære grovhet, noe som også gjorde sitt til at det var umulig å skrive direkte oversettelser hvisman skulle ha noe håp om å tekstene på trykk.

Hvor hentet de melodiene fra?

Sjøfolka hentet melodiene der de kunne finne dem. Selv om det nok kan finnes melodier som er diktet om bord, så tror jeg at de aller fleste av dem er melodier som de fant et eller annet sted. Det kunne være melodier som de hentet fra kneipa eller danselokalet i land eller melodier som sjømannen tok med seg fra sitt hjemland eller melodier som de lærte av passasjerene (emigrantene) når de ikke var sjøsyke.Skandinaviske folketoner, Tyske salmer eller slaviske folkeviser. Alt var gangbar mynt hvis de kunne brukes ombord . Tidligere så hadde jeg en tendens til å tro at sjøfolka i større grad laget sine egne melodier, men jo mer jeg søkte i materien, jo mer så jeg at svært mange av shantiene hadde likhetstrekk med andre sanger og folkemelodier. Shantyene er ofte ikke helt helt lik originalen , fordi den måtte tilpasses en arbeidssituasjon, noe som gjorde at man måtte strekke eller komprimere melodien litt her og der, og det er jo ikke engang sikkert at han husket melodien hundre prosent riktig i utgangspungtet, og resultatet ble til slutt en melodi som minnet om “originalen” men som også var blitt noe helt for seg selv. Ett annet eksempel på ytterligere utvikling av shantyen kunne være når noen av mannskapet rømte fra skuta i for eksempel New York eller Boston .

( Først på 1870 tallet ble det meldt om mer enn 800 sjøfolk som rømte fra norske skuter.) Det kunne være for å unnslippe den harde vinteren i Nordatlanteren eller kanskje sjømannen ville forsøke å mønstre på en amerikansk eller engelsk skute der hyra var bedre. Mange loffet da sydover til et mer behagelig klima i havnene i New Orleans eller Mobile. Her jobbet mange av dem side ved side med de fargede arbeiderne i lasterommene på bomullsskutene hvor de lærte nye sanger fra den fargede ”lastegjengen. Det sies at det første de gamle gutta gjorde når de kom om bord i en skute var å lukte på lensebrønnen. Hvis vannet luktet vont så var det et godt tegn, det betydde at skuta sjelden ble lensa, men hvis det luktet friskt sjøvann fra lensebrønnen så var det hele mer tvilsomt, og det var kanskje best å ligge unna.Men nå tilbake til shantyene. Og hvordan sjøfolka fikk tak i dem. Mange av sangene som ble sunget langs kysten av New Orleans og Mobile var kanskje i utgangspungtet kommet nedover langs Missisippi og Ohio med en eller annen elvepram. Og var i utgangspungtet elvebåtsanger Shanandoah for eksempel kom antagelig nedover elven til en av havnebyene og ble tatt opp i sjøfolkas repertoire. Havnebyene rundt gulfen var et oppkomme av inspirasjon for shantymannen, der ble Europeiske folkeviser utvekslet og blandet med afro- amerikanske arbeidssanger. Enkelte shanties har da også ord og utrykk som setter dem i forbindelse med havnene rundt den meksikanske gulfen. shantyen en salig mix av musikktradisjoner hentet fra allhverdens land som ble “saltet ned” ombord.

Sjøfolka satte ikke shantiene i så snevre bruksområder som shantybøker og literatur gir inntrykk av.
Når vi ser på de fleste shantybøker, så ser vi at forfatteren klassifiserer sangene som hand over hand. halyard, stamp and go, eller brattspill., gangspill, hjulpumpe og nikkepumpe shanties. I det virkelige liv om bord så fantes det nok ikke en slik skarp inndeling. Hvis man bare forandret litt på rytmen, så kunne en og samme shanty ofte bli brukt til flere arbeidsopperasjoner. En shanty kan være beskrevet som pumpeshanty i en bok og som brattspillshanty i en annen fordi nikke pumpa og brattspillet har like bevegelser. Drunken sailor for eksempel er beskrevet både som stamp and og, hand over hand , capstan og pumpeshanty i forskjellige skrifter og bøker. Det var nok heller slik at shantymannen visste instinktivt hvilken sang som var den rette der og da., og som en av de gamle sa: ”En hvilken som helst sang kan gjør nytten hvis den har en god melodi, et godt refreng og er god å jobbe etter. Jeg tror heller ikke det var noe skarpt skille mellom sangene som ble brukt til arbeid og fritid.

Arbeidssangene deler seg grovt inn i to hovedkategorier som vi kaller for ”long and short haul” altså korte eller lange hal

”Short haul” shantiene ble brukt til hurtig arbeid som å sette lettere rær og seil, ved brasene og andre korte krafttak. Når man for eksempel hadde en stamp and og eller hand over hand med en short haul shanty, så hjalp sangen ikke bare til med å holde rytmen, den avverget også at man gikk i beina på hverandre En ”short haul” shanty er som regel hurtig i tempo, og teksten er minimal, kanskje bare en verselinje før det kommer et kort refreng. Whiskey Johnny er et godt eksempel på en ”short-haul” shanty. ”Long Haul” shanties som de for eksempel sang ved gangspillet eller pumpene hadde et roligere tempo og ofte et lengre refreng. Shantymannen hadde da også mer muligheter til å lage en bedre og mer detaljert tekst.

Eksempel på Long and short haul

Vi kan høre forskjellen på en short haul og en long haul ved å sammenligne den hurtige shantyen Whiskey Johhny

Oh, Whiskey is the life of man

Whiskey Johnny

I will drink whiskey when I can

Whiskey for my Johnny

. Med den mye mer langsomme shantyen Shannandoah

Oh Shennandoah I love your daughter

Away you rolling river

Oh Shennandoah I love your daughter

Away I`m bound to go across the wide Missouri.

Hva med utrykket: Stem opp en shanty?

Jeg tror ikke sjøfolka brukte ordet shanty så ofte som man finner det på trykk.Jeg tror faktisk ikke de brukte utrykket shanty ombord i det heletatt. Utrykk som ”Stem opp en shanty” eller ”Syng en gangspillshanty Johann” kan muligens finnes på trykk i nautisk literatur, men jeg tviler på om sjøfolka noen gang hørte eller brukte slike utrykk. Hvis noen skulle finne på å gå så langt som til å si : ”Syng en ramsalt shanty nå Gutter” så ville det antagelig få hardbarka sjøfolk til å vri seg i forlegenhet. Jeg tror heller det ble sagt noe i retning av:

“Kom igjen gutter. Ikke stå der som noen trestubber. Stem opp en sang Ole”

Eller:

”Er dere stumme i dag gutter? Har alle kvinfolka tatt pipen fra dere? Lag litt lyd nå. La meg høre en sang”

Bland disse uttalelsene med en passe mengde eder og grovt sjømannsspråk så tror jeg vi er nærme sannheten.

VÅRE DAGERS SHANTYSANG ER EN ILLUSJON.

Hvordan er en hundre prosent ekte shanty?. Det vet vi egentlig veldig lite om. Stan Hugil sier da også at det er umulig å synge en shanty nøyaktig slik sjøfolka sang dem uten å ha et rep mellom hendene, og det tror jeg på. Jeg har vært med på noen spede forsøk på og forsøke å synge samtidig som man for eksempel haler i et fall. Det blir sjelden eller aldri helt riktig I . Sangen passer ikke til rytmen eller motsatt. Men, som han også sier man kan komme veldig nær ”the real thing” Hvis man har en livlig takt. Det er noe misforstått at en shanty skal synges tregt og sent fordi arbeidet var tungt. Når man hørte sjøfolka sang på sine gamle dager, så må man også ta i betraktning at alderen også hadde noe å si for hastigheten på sangen. Det var nok mer driv over tingene når de var i sine ungdoms vår, så vi synger shantyene slik vi tror sjøfolka sang dem. Samtidig som vi forsøker å gi en illusjon av haling og hiving utført av ekte sjøfolk..

Jeg har også noen ganger fått spørsmål som: ”hvordan lød et ekte shantykor?” Vell, det vi vet er at det som regel var acapella, dvs uten musikk. Og at det nokogså som regel ble sunget unisont, eller med enkle harmonier hvis man var så heldig å ha musikalske folk ombord . Bortsett fra det så kunne det jo i utgangspungtet være like mange forskjellige shantykor som det var skuter, og til og med på samme skute så forandret klangen i koret seg over tid.. I en havn mønstret kanskje tre mann av, tre nye kom om bord og vi hadde et nytt kor. I neste havn rømte noen som måtte erstattes og det samme skjedde igjen osv. Men det er enkelte ting som er fast for shantyen. For det første er refrenget i en ekte shanty som regel altid på engelsk og refrenget var det samme gjennom hele sangen. Dette kommer nok av at det på de større skutene kunne være mannskap fra flere nasjoner, da var det praktisk å ha et felles arbeidsspråk som alle kunne forstå. Det var også gjerne de samme shantiene som gikk igjen fra skute til skute, og sjøfolka kunne øyeblikkelig være med på omkvedet. Sololinjene derimot kunne være på alle tenkelige språk. Teksten var ikke viktig, men det var rytmen. En eller annen skrev da også at tekstene på shantyene er de rene nonsens. Noe de ofte også er, men tekstens oppgave var å holde humøret og arbeidsmoralen oppe. Et annet karakteristika ved ekte shanties er at de ofte har ”åpne vers”. Det betyr at versene ikke behøver å henge sammen, man kan stokke dem omhverandre som man vil. De behøver ikke å være i noen bestemt rekkefølge. Dette har nok sammenheng med at shantymannen ofte måtte improvisere på sparket der og da, og det var lett og legge til nye vers. I alle shantier så er rytmen viktigere en teksten. Det er viktig at refrenget synges taktfast og i en stedig rytme. Shanty har mye med ”puls” å gjøre. Hvis man får til ”pulsen” i en shanty så vil man oppnå en nesten hypnotisk effekt. Forsangeren derimot har stor frihet til å gjøre gjøre som han vill, han kan synge i dobbel takt eller forskyve taktene (Synkopere), men refrenget må alltid være i takt.
For å lage en god shanty (og da snakker jeg om en moderne underholdningsshanty) så er det noen regler som jeg mener er viktige for å få trykk og driv i sangen Det første er presisjon, alle starter på samme tid. For å få dette til kan det noen ganger være nyttig å gjøre en ”opprydding” I sangen.. Det vil si at man lar en mann synge noen fraser eller et ord eller to der koret har en sterk tendens til å bli uryddige, som for eksempel i starten av et vers Det andre er å sette trykk på de rette plassene i teksten slik at det skapes en illusjon av haling Det tredje er at man ofte ”Lukker huller” i teksten ved at forsangeren begynner et ørlite øyeblikk før koret er ferdig. Det kan også noen ganger være effektfullt om man legger inn et lite Hei eller so her og der, dette hjelper frem driven og blir som en liten effekt, men det bør gjøres med ”snert” og av en mann som er god i takt, og at han gjør dette alene så det ikke blir hei og hå over hele linja. Ellers så har vi jo også dette med modulering, som er et vanlig triks ved sang, det vil si at man legger sangen opp en halv tone, ofte i det siste eller de to siste versene.

Et lite utdrag av shanties og frivaktviser med undertegnede opp gjennom årene. Som dere vil høre, så er de fleste kraftig «modernisert», men det må etter min mening til enkelte ganger for å holde tradisjonen levende. Nyere oppdateringer vil komme når  som jeg kommer over dem.

Wiskey Johnny 1978

Hoola Baloo Belay 1990

Whip Jamboree 2001

Rolling Down to old Mauii 2001

Fiddlers Green 2001

Stormalong John 2008

Shantysangen lever videre i våre dager selv om den er gått over i underholdnings musikk.

november 14, 2014 Posted by | HISTORIE, HOVEDSIDE, sangen fra havet, SHANTY | Legg igjen en kommentar

ANDERS PORSANGERS FORLIS

RISØR 2

Anders Porsanger var 45 år da han høsten 1780 dro ut på reisen fra Norge til København for å søke om en bedre stilling. Hans kone som han hadde levd sammen med i 16 år, Anna Christina Hagerup datteren til pakkhusskriver Olsen og deres tre barn var også med på reisen. Anders som var sjøsame var vant til havet. Han kom til verden i 1735 i Olderfjord i Finmark. De første leveårene bodde han sammen med sin far sjøsamen Anders Henriksen og moren Berit Martensdatter. Sjøsamene var et folk som i uminnelige hadde hatt sin egen religion hvor de dyrket steiner, fjell og himmellegemer , men kirken hadde sine misjonærer ute for å omvende samene til kristendommen, og Anders begynte å lese til konfirmasjon. Slik levde han  et vanlig samisk liv helt til den dagen da professor Knut Lem dro fra Trondheim til Finnmark for å finne en same som kunne være språkmester og oversetter. Valget falt på den unge Anders Porsanger. Høsten 1735 kom han til Trondheim for å begynne på katedralskole. Anders utmerket seg som elev og begynte på universitetet i København. 1760 oversatte han deler av bibelen til samisk. Ved juletider 1761 kom han tilbake til Trondheim for å bli ordinert til prest. Anders synes å ha en lysende framtid foran seg, men det var ikke alle som likte det. Bispen ønsket han bort fra Trondheim, men mente likevel han var brukbar til å virke blant sine egne i Finnmark. Anders ble så sint av diskrimineringen at han brente alle sine samiske oversettelser fra bibelen og andre skrifter han hadde skrevet. Fra 1772 var han prost i Øst-Finnmark. Høsten 1780 dro han til København for å forhandle om et nytt og bedre embete. Den 10 oktober 1780 forliste skuta utenfor Risør.Anders Porsanger og hele hans familie omkom. I boken «Risør gjennem 200 aar» er det nevnt med et par linjer. Sitat: I Juels embedstid intraf ved Olavsgapet et sørgelig forlis 10 oktober 1780, hvor provst Anders Porsanger paa reise til Finmarken omkom med hustru og 3 barn. Det varte en tid før likene blev fundne. Provsten blev begravet i Risør 26 november, 2 av barnene og provstinnen senere. Sitat slutt. Det synes her som om skipet forliste på vei tilbake fra København, mens andre kilder antyder at skipet gikk ned på vei mot København. Anders Porsanger var den første samen som ble ble ordinert til prest i Norge, og det gikk 134 år før det kom en ny prest av sameblod. Et sted utenfor Olavsgapet ligger antagelig fremdeles vraket av skipet som har holdt på sine hemmeligheter i 234 år.

november 10, 2014 Posted by | HISTORIE, HOVEDSIDE, LOKALHISTORIE | Legg igjen en kommentar

MIDDELALDERFESTIVALEN TØNSBERG 2014

oktober 13, 2014 Posted by | HOVEDSIDE, VIDEO | Legg igjen en kommentar

VIKINGMARKED PÅ BORRESTRANDA

oktober 2, 2014 Posted by | HOVEDSIDE, VIDEO | Legg igjen en kommentar